Jesu iherdige innsats for å oppheve urettferdige forskjeller. P. Ragnars preken på tredje søndag i fasten.
I dag leser jeg kortversjonen av dagens evangelium, møte mellom Jesus og en samaritansk kvinne ved Jakobs brønn (Joh 4). Jeg anbefaler sterkt at dere leser hele historien hjemme. Man får jo inntrykk av at de to, Jesus og kvinnen, har en munter dialog, men de snakker egentlig hele tiden litt forbi hverandre.
La oss se litt nærmere på samtalen. Det første som skjer er at Jesus ber den ikke navngitte kvinnen om å arbeide. Han ber om å få noe vann. Hvorfor gjør han det, han kunne nok ordnet det selv?!
Kvinnen er samaritaner og – nettopp – en kvinne. Begge deler ville gjøre henne helt uegnet som samtalepartner for en jødisk mann. Jesus bryr seg åpenbart ikke om slike moralske begrensninger.
Samtalen foregår på to vidt forskjellige plan. På kvinnens side finner vi verdslige bekymringer, på Jesu side åndelig visdom. Dette fungerer ikke. Derfor snur kvinnen samtalen til mer generelle emner. Forskjellen mellom jøder og samaritaner, for eksempel.
Dette kan sammenlignes med at vi snakker med rallysjåføren Petter Solberg om biler eller med vår sogneprest om mat. Da flyter samtalen lettere og man unngår å komme inn på dypere og vanskeligere plan.
Kvinnen prøver altså å få samtalen over til et mer ufarlig farvann ved å snakke om forskjellen mellom de jødiske og samaritanske kultsteder. Men Jesus gjør det klart: forskjellene kommer til å forsvinne! Jesus lodder igjen dypere ved å påstå at det fysiske stedet for templet ikke er relevant. Jerusalem eller Garizim, alt vil forgå! Måten å tilbe på er derimot av største betydning. Det må gjøres “i ånd og sannhet”.
Kvinnen aner nok at denne mannen, som snakker med henne på en slik måte, må være noe mer enn en vanlig sjel, ja, at det er noe ganske spesielt med ham. Så sier hun intuitivt: “Jeg vet Messias skal komme.” Jesus sier da til henne: «Det er meg – jeg som taler med deg.» Jesus åpenbarer seg for kvinnen – og forskjellen mellom mann og kvinne, samaritan og jøde, forsvinner.
Forskjeller skaper ulikheter. Dette har konsekvenser for verdien av ulike mennesker. Tenk for eksempel på flyktninger og tiggere her i vårt rike land. Dette blir til vi og de andre. De som er utenfor og de som er innenfor. Vi kjenner alle mennesker som ikke er synlige, ikke er med i det gode selskapet.
Jesu første handling gjør at den samaritanske kvinnen blir med i fellesskapet. Hun får lov til å hjelpe Jesus! Denne handlingen er utrolig verdifull og viktig for kvinnen. Hun blir invitert til selv å gi noe, bli synlig, bli verdig. Hun blir sett på som likeverdig, en søster!
For en fantastisk historie! Hadde ikke Jesus sett henne, da hadde det ikke blitt forvandling!
Og hva vil det si for oss? Vi i kirken er de som skal spre budskapet, gi videre den kjærligheten og barmhjertigheten som kommer fra Guds hjerte. Da gjør vi en innsats mot ulikheter og bidrar til at alle blir ett.
Bilder: Menigheten og koret, HHM