I forkant av neste års Jubelår 2025 har pave Frans utlyst et Bønneår.
Det er nok ikke tilfeldig at pave Frans har valgt siste søndag for å kunngjøre at 2024 skal være et Bønneår. Utlysningen kom i Bønneuken for Kristen Enhet (18.-25. januar) og pave Frans har oppfordret oss å be i disse dager spesielt for kristen enhet.
Bønneåret skal hjelpe til å forberede oss til Jubelåret 2025. Tradisjonen for et jubelår (frigivelsesår) kommer fra det Gamle testamentet (Lev 25,8-55). I utgangspunktet skulle et jubelår tjene friheten, den sosiale rettferdigheten og samhold i det jødiske samfunnet. Det var et hellig år som kom hvert femtiende år. De mennesker som hadde samlet opp mye lån eller hadde blitt til slaver, ble fridd fra skylden og satt fri. I vår katolske Kirke har pave Bonifatius VIII innført jubelåret i året 1300. Det blir gjentatt hvert 25. år.
Og i år blir det altså et Bønneår for at vi kan forberede oss. Måter å be på finnes så mange som det finnes mennesker – i hvert fall hvis alle mennesker ber. Hvert menneske har sin måte å be på – og den vil forandre seg med tiden. De muntlige bønner er kanskje best kjent, på lik linje med petisjonene, bønner der man ber for et bestemt personlig eller allment formål. Mindre kjent er visstnok kontemplasjonen.
Mester Eckhart, en lærd dominikanerpater i Middelalderen, har sagt: «Du kan bare bruke til gode gjerninger det du har fått i kontemplasjon.» Med kontemplasjon mente han en dyp form av ‘stille bønn’. Vi trenger regelmessig stille tid med Gud for å ha styrke, mot og vitalitet som kreves for sosial handling: for å gå mot urettferdighet, tale sannheten til makten og bistå i humanitær innsats.
I den kontemplative bønnemåten ligger det en stor skatt: «Vi oppdager av erfaring at hvis vi er trofaste mot vår kontemplative praksis, fører vår praksis oss trofast i retning av en mer daglig, varig bevissthet om guddommeligheten i det livet vi lever. Hvis vi er trofaste mot denne upretensiøse troskapsveien, mot vår daglige kontemplative praksis, begynner den subtile bevisstheten om dybdene den gir tilgang til, å gjennomsyre selve teksturen i vår daglige opplevelse av å leve. Langsomt, nesten umerkelig i begynnelsen, utvikler troskap mot vår kontemplative praksis seg til en vanlig bevissthet som ikke går glipp av at Gud overraskende er til stede. Gud dukker opp i noe så umiddelbart og enkelt som sollyset som plutselig fyller et rom på en overskyet dag.» (Fransiskanerpater Richard Rohr)