Håp og handle med skaperverket. Utdrag fra pave Frans’ budskap, del 2: HÅP
Det kristne håp skuffer ikke, men heller ikke bedrar det.
Hvorfor finnes det så mye ondt i verden? Hvorfor så mye urett, så mange kriger mellom søsken, kriger som dreper barn, ødelegger byer, forurenser menneskets livsmiljø, vår moder jord, som blir krenket og herjet? Med en underforstått henvisning til Adams synd, sier Paulus: «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier» (Rom 8,22).
Hele kosmos og alle skapninger sukker og lengter «utålmodig» etter at den nåværende tilstanden skal bli overvunnet og den opprinnelige gjenopprettet: for frigjøring av mennesket innebærer faktisk også frigjøring av alle andre skapninger, som på grunn av sin samhørighet med mennesket kom under slaveåket.
Menneskets frelse i Kristus er et sikkert håp også for skaperverket, for «også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten» (Rom 8,21). Så forløsningen i Kristus gjør det mulig å se med håp på den samhørighet som binder menneskene og alle andre skapninger sammen.
I den håpefulle og utholdende forventningen om Jesu gjenkomst i herlighet holder Den hellige ånd hele fellesskapet av troende årvåkent, og han rettleder det stadig, han kaller det til å vende om i sin livsstil, slik at det kan stå imot menneskenes miljønedbrytning og oppvise den form for sosial kritikk som framfor alt går ut på å vise at endring er mulig.
Denne omvendelsen består i å gå fra arrogansen hos dem som ønsker å herske over andre og over naturen – som reduseres til et manipulerbart objekt – til ydmykheten hos dem som har omsorg for andre og for skaperverket.