Tanker fra den US-amerikanske teologen og St. Josephsøster Elizabeth Johnson
Det er best å gi slipp på ideen om Gud som en monark som bestemmer over andre vesener. Beveg ditt sinn i retning av den levende Gud som er et uendelig hellig mysterium. Sitt med sannheten om at vårt begrensede sinn ikke kan fatte den ENE som er uendelig; våre begrensede hjerter kan ikke fatte kjærlighet uten grenser. Se mot Gud, ikke som en individuell aktør innenfor rekkevidden av skapninger, men som den ufattelige personlige Kilden til alle vesener, selve Grunnen til alt som er, Den som er hinsides i vår midte, et skapende Hav av kjærlighet, Skaperånden.
Begynn så å innse at Skaperåndens kraft ikke utøves som rå makt-over, men som kjærlighet som myndiggjør. Guds skapende aktivitet skaper et univers som er utstyrt med den medfødte evnen til å utvikle seg ved bruk av sine egne naturlige krefter, noe som gjør det til en fri partner i sin egen skapelse.
Å utvide vårt bilde av den levende Gud i tråd med paradigmet av Elskeren åpner for å respektere den genuine autonomien i naturens veier og friheten i skapningers oppførsel. Dette muliggjør Skaperguden…
Som Guds gode skaperverk blir verden en fri partner i sin egen tilblivelse mens Skaperen fremkaller dens eksistens i hvert øyeblikk. For å si dette kort, Gud skaper verden ved å gi verden makt til å utvikle seg selv. Langt fra å tvinge verden til å utvikle seg i henhold til en forhåndsutformet plan, kaller Ånden den kontinuerlig frem til en frisk og uventet fremtid.
Elizabeth A. Johnson, Come, Have Breakfast: Meditations on God and the Earth (Maryknoll, NY: Orbis Books, 2024), 17, 18–19, 19–20, 21. Bilde: Treenigheten v/Andrei Rublev (1400-tallet), Wikimedia.com