Det er alltid mange spørsmål som oppstår rundt fastetiden; Hvordan skal jeg egentlig faste? Hvordan skal jeg gjøre bot – og hvor lenge? Er det nok å kun avstå fra kjøtt? Må jeg virkelig logge meg av Facebook? Har ikke koronatiden vært faste nok?
Bønn og faste går hånd i hånd. Det er ikke kun at jeg ber det jeg vanligvis gjør og spiser det jeg vanligvis spiser – det må være en omvendelse og en tid hvor jeg trekker meg tilbake og tilbringer mer tid sammen med Gud, i stillhet og kontemplasjon.
Faste handler om å gi avkall på noe som betyr noe for meg. Det skal være et personlig offer for meg å avstå fra det. Det kan for eksempel være i form av mat, drikke eller fornøyelse. Og målet er at det skal bringe meg nærmere Gud.
’Slik er fasten som jeg vil ha: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker, at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken, og ikke svikter dine egne.’
Jes 58, 6-7
Tradisjonelt sett handler fasten om å avstå fra kjøtt. Vi kan faste på mange andre måter i dag, men fremdeles handler det om å avstå fra noe som vi har behov for – noe vi mener vi trenger – noe som er viktig for oss.
I hovedsak kan vi dele disse tingene i fasten i tre kategorier og her er de to første:
- Det som har med kroppen vår å gjøre (det vi spiser for å fjerne fysisk sult)
- Da snakker vi om kjøtt, søtsaker, alkohol, pizza, snacks osv…
- Det vi fyller tiden vår med (det vi gjør for å døyve vår åndelige sult)
- Da snakker vi om Internett, sosiale medier, TV, sport, gaming osv…
Disse to kategoriene handler om disiplin, eller rettere sagt: selv-disiplin, og det i seg selv kan være vanskelig nok. De to første kategoriene handler egentlig – i bunn og grunn – om deg selv. Det å avstå fra det som vil gjøre deg fysisk sulten, gjelder deg selv. Det å avstå fra det som stjeler av din tid og som vil gi deg en åndelig sult, gjelder også deg selv. Begge handler om disiplin og det å bytte ut de dårlige vaner med gode vaner. Og det er en bra ting. Selvsagt.
Men det er likevel den tredje kategorien med ting som virkelig er utfordringen: Da snakker vi om det å gjøre noe mer enn før. Det handler om bønn/forbønn, gode gjerninger, gå oftere i Kirken (så snart restriksjonene blir lettere), gi penger til de fattige, gi omsorg, vise kjærlighet og barmhjertighet. Det å gjøre noe mere – det handler ikke bare om deg selv, det handler like mye – og kanskje mere – om menneskene rundt deg. Det er en annen måte å gi avkall på deg selv og din tid. Det handler om å gi av det som er ditt dersom det kan redde noen andre. Resultatet er at da vil det guddommelige livet bli synlig for andre – det som vi fikk del i gjennom vår dåp: At Kristus blir synlig i verden.
I tillegg, som ved inngangen til påsken i fjor, er vi fremdeles blitt pålagt en faste som ikke har vært vårt eget valg. Vi får si at dette havner i en kategori for seg selv. De aller fleste er vel enig i at tiden fra mars i fjor har vært en eneste lang fastetid. Askeonsdag ble feiret uten menighet tilstede og utdeling av askekors har for mange vært en nærmest overflødig markering av en virkelighet vi alle har kjent på kropp og sjel i altfor lang tid. Her har biskop Bernt kommet med gode råd: Det er ikke asken i seg selv som kjennetegner fasten, men vår faktiske faste og bot – som enkeltmennesker og ikke minst som fellesskap.
I sitt fastebudskap gir biskopen følgende anbefaling: Jeg vil oppfordre dere til å be et ekstra Fadervår og et Hill deg Maria hver dag. Da inneslutter vi i vår bønn alle som er døde under pandemien, alle som sørger og er bekymret, de som lider under åndelig og menneskelig ensomhet og de som er avskåret fra sakramentene. Den medisinske vitenskap utretter store ting, men bønnen er det intet som kan erstatte.
Det vi skal avstå fra i denne kategorien er allerede blitt valgt for oss: sosial kontakt, fellesskap og kommunion. Det å kunne møtes for å feire messe sammen er foreløpig ikke mulig, men vi må be om at dette vil bli mulig igjen om ikke så lenge. Forhåpentligvis allerede i den stille uke og påsken.
Jeg skal være den første til å si at det å måtte avstå fra sosial kontakt, fellesskap og kommunion er sårt. Et stort savn. Men selv om messen feires i en altfor tom kirke og hver enkelt troendes bønn der hjemme kan føles så alene, så er det nettopp i stillheten at Gud taler til hver enkelt av oss. Og vi er aldri alene. Aldri. Vi kalles til refleksjon og bønn, til å stoppe opp, til å legge fra oss fjernkontroll eller gamepad, logge av og stole på Gud – lytte til Guds stemme og til hjerteslagene rundt oss.
Foto: Den siste messen før nedstegningen, 17.01.2021, 10 personer tillatt
Kjære venner, Jesus sier til oss: «la ikke hjertet blir grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!» Vær frimodige i deres omsorg og bønn for hverandre. Vær ikke redde! Ha tillit til Gud. Fasten er en invitasjon til et møte med Gud ansikt til ansikt. Vi inviteres til å legge vårt eget til side, slik at vi kan la oss bli overveldet av Gud – slik at vi kan følge Hans vilje og ikke vår egen. Det er en invitasjon vi alle kan si ‘ja’ til.
La oss be om Guds hjelp til å bruke fastetiden rett.