Autor Arkiv: Helga

Den blinde tiggeren Bartimeus – full av håp og forventning

Et forbilde for oss? Tanker fra prekenen siste søndag av p. Andreas (bl.a.)

Evangelisten Markus forteller en av mange historier om at Jesus helbreder, denne gang en blind mann. Vi hører ikke mye om den blinde. Han holder til i Jeriko og heter Bar-Timeus, sønn av Timeus. Det kan tolkes som sønn av den som er redd. Men Bartimeus er slett ikke redd, i hvert fall ikke da Jesus kommer forbi.

Hele hans håp hviler på Jesus som er på vei til Jerusalem og i ferd til å forlate byen Jeriko. Bartimeus ser sin sjanse og roper høyt etter Jesus. De rundt ham ber ham å tie, men han roper enda høyere. Han lar seg ikke stanse.

Og Jesus hører ham og kaller ham til seg. Bartimeus nøler ikke et øyeblikk, kaster bort kappen og løper til Jesus. Det å la kappen ligge på veien er i seg selv et bilde av stor tillit. Kappen er nødvendig for å overleve, det er det eneste han kunne dekke seg med om natten. Men Bartimeus gir blaffen. Jesus har kalt ham og han springer av gårde.

Jesus spør Bartimeus, ‘Hva ønsker du?’ Og svaret er: ‘La meg få synet igjen.’ Han har altså kunnet se før, han har mistet denne evnen. Kanskje har han også mistet noe mer, for eksempel sin tro, sitt håp. Han har også mistet fellesskapet med de andre som kan se, han har mistet sin plass i samfunnet og sin verdighet.

Men håpet er ennå ikke helt forsvunnet. Jesus kan helbrede ham, det er den blinde overbevist om. Og Jesus skuffer ikke, Bartimeus får igjen synet. I tillegg får han igjen sin verdighet, sin plass i samfunnet, han får også fellesskap og fred i sjelen. Evangelisten forteller: Og Bartimeus fulgte Jesus videre på veien.

Når vi vender oss til Gud med tro og tillitt, kan han hjelpe oss.

Hvem er Gud?

Tanker fra den US-amerikanske teologen og St. Josephsøster Elizabeth Johnson

Det er best å gi slipp på ideen om Gud som en monark som bestemmer over andre vesener. Beveg ditt sinn i retning av den levende Gud som er et uendelig hellig mysterium. Sitt med sannheten om at vårt begrensede sinn ikke kan fatte den ENE som er uendelig; våre begrensede hjerter kan ikke fatte kjærlighet uten grenser. Se mot Gud, ikke som en individuell aktør innenfor rekkevidden av skapninger, men som den ufattelige personlige Kilden til alle vesener, selve Grunnen til alt som er, Den som er hinsides i vår midte, et skapende Hav av kjærlighet, Skaperånden. 

Begynn så å innse at Skaperåndens kraft ikke utøves som rå makt-over, men som kjærlighet som myndiggjør. Guds skapende aktivitet skaper et univers som er utstyrt med den medfødte evnen til å utvikle seg ved bruk av sine egne naturlige krefter, noe som gjør det til en fri partner i sin egen skapelse.  

Å utvide vårt bilde av den levende Gud i tråd med paradigmet av Elskeren åpner for å respektere den genuine autonomien i naturens veier og friheten i skapningers oppførsel. Dette muliggjør Skaperguden…  

Som Guds gode skaperverk blir verden en fri partner i sin egen tilblivelse mens Skaperen fremkaller dens eksistens i hvert øyeblikk. For å si dette kort, Gud skaper verden ved å gi verden makt til å utvikle seg selv. Langt fra å tvinge verden til å utvikle seg i henhold til en forhåndsutformet plan, kaller Ånden den kontinuerlig frem til en frisk og uventet fremtid.

Elizabeth A. Johnson, Come, Have Breakfast: Meditations on God and the Earth (Maryknoll, NY: Orbis Books, 2024), 17, 18–19, 19–20, 21. Bilde: Treenigheten v/Andrei Rublev (1400-tallet), Wikimedia.com

St. Hallvard menighet arrangerer pilegrimstur i jubelåret til Roma – i forbindelse med den Nordiske Valfarten

fra torsdag 30. januar 2025 – tirsdag 4. februar 2025

Gruppestørrelse: maks 20 personer

Pris/Depositum: NOK 9.500 per person i dobbeltrom. Enkeltromstillegg NOK 1.500. Dette dekker
– 5 netter overnatting i kloster med frokost,
– fly til og fra Roma
– transport til og fra flyplassen Fiumicino og klosteret
– offentlig transport i Roma

Det blir blant annet audiens og pavelig messe i Peterskirken. Se hele programmet her: https://www.katolsk.no/nyheter/2024/06/bli-med-pa-stor-nordisk-valfart-til-roma-i-2025

Legg merke til at vi ikke er med de to første dagene spesifisert i programmet.

Påmelding snarest, senest 4. november, til oslo-st.hallvard@katolsk.no eller helga.mannle@katolsk.no

Vi anbefaler å tegne reiseforsikring hvis du ikke allerede har.

Ingen kan gjøre seg fortjent til det evige liv

Hvem kan da bli frelst? P. Ragnars preken fra siste søndag

Mange ting i lesningene denne søndagen er spennende. Jeg velger evangeliet, historien om den rike, unge mannen. Han ønsker nok en bekreftelse på at alt i hans liv er bra.

Dette må være veldig viktig for ham siden evangelisten forteller oss: Han løper Jesus imøte. Her finnes det iver og forventninger: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å få del i det evige liv?»

Jesus svarer: «Følg budene.» Og den unge påstår at han har holdt budene og lever et moralsk riktig liv.

Evangeliet forteller oss deretter at Jesus ser på ham og får ham kjær. Så kommer utfordringen: «Gå og selg alt du eier.» Det betyr: Gjør noe for andre! Og Jesus fortsetter: «Kom så og følg meg.»

Jesus oppfordrer den unge mannen – og også oss – å legge sitt eget til side. Da går grensen for den unge, han strekker ikke til. Og Jesus sier til disiplene de velkjente ordene: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.»

Rikdom betyr mye mer enn penger og eiendom . Det betyr alt vi gjør for vår egen del, alt vi gjør ut av egen egoisme og narcicisme.

Hvem kan da bli frelst? Disiplenes skrekk er så forståelig. Jesus snur plutselig alt på hodet! Å holde budene er ikke nok. Ingen kan gjøre seg fortjent til det evige liv! 

Jesus tester disiplene og oss, han tester våre motiver. Våger vi å elske Gud uten begrensninger? Vi er kalt til å følge Jesu fotspor. Vi er kalt til et liv i kjærlighet og barmhjertighet. Tør vi følge Jesus?

La oss be om at vi alltid er åpne til de gaver Gud vil gi oss – uten å være redde og bekymret for følgende dette måtte ha!

Maria, hjelp oss å forstå at det å tjene er å vokse i kjærlighet!

P. Ragnars tanker om søndagens tekster

I dagens evangelium presenterer Jesus et lite barn som forbilde. Det er noe rørende i dette. Et barn utstråler uskyld, enkelhet og tillit.

Hva går forut? Disiplene – som vanlig – har kranglet. Hvem er viktigst, hvem er nummer 1? Dette spørsmålet handler om ære, stolthet, misunnelse og berømmelse. Alle disse ting som Jesus nektet å ta hensyn til da Satan prøvde han i ørkenen.

Hva er felles nevneren her? Jo, det er at vår fokus ligger på oss selv. Vi dyrker vår selvopptatthet, vår egoisme.

Samme stoff blir også omhandlet i den andre lesning fra Jakobs brev. Også her påstås det at våre drifter står i veien for et liv med Kristus, særlig misunnelse og selvopptatthet.

Jesus spør sine disipler: «Hva har dere snakket med hverandre om på veien?» Det blir øredøvende taushet. Disiplene skjønte nok at Jesus ikke ville godta deres selvopptatthet og ærgjerrighet.

Hva gjør Jesus? Som sagt, han viser dem et lite barn, slår armene rundt det og sier: «Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, han tar imot meg og Gud som har sendt meg.»

Dette er sterkt! Tenk på stillingen et barn på denne tid hadde. Da blir Jesu provokasjon ennå tydeligere. Denne gang gjaldt livet til et barn ingenting. Barnedødeligheten var høyt, det fødtes mange barn for at noen få kunne overleve. Et barn var en slags eiendom, ikke en person. Det hadde ingen rettigheter. Det fantes – i motsetning til i dag – ingen forventninger rettet mot et barn.

Det vi går glipp av når vi leser evangeliet på norsk, er et viktig ordspill: På arameisk betyr barn det samme som tjener. Og da faller plutselig brikkene på plass. Disiplene og vi skal være tjenere!

Bryr vi oss om dem som er utenfor? Måtte Maria hjelpe oss å forstå at det å tjene er å vokse i kjærlighet.