Autor Arkiv: Helga

Om Victor Frankl, Job og Jesus. Tanker fra p. Henrys preken siste søndag.

“Lidelse er meningsløst, vi må gi den mening.” Slik begynte p. Henry sin preken. Men hvordan kan vi finne mening med lidelse?

Frankl fant en mening midt i lidelsen. Etter krigen utviklet han sin Logoterapi. Den har mye med søken etter mening å gjøre. Navnet inneholder det greske ordet Logos som vi kristne kjenner som Guds Ord, Jesus Kristus.

I første lesningen hører vi om Job. Jobs bok er Det gamle testamentets svar på hvordan en kan takle lidelse. Job har venner som besøker ham for å bære lidelsen sammen med ham. De er først tause. Men etter noen dager begynner de å snakke. Kanskje en dårlig idé?

En av hans tre venner sier at lidelsen er følge av synd. Job nekter å tro det. I møte med lidelse burde vi være veldig forsiktige og ydmyke og vi burde slett ikke dømme.

Selv Vår Herre Jesus led, han som var kommet for å helbrede og gjøre folk lykkelige. Jesus kom for å drive ut demonene og leger de syke. Han måtte selv kjempe i Getsemane med sin dødsangst for å kunne ta imot den forferdelige lidelsen som ventet ham neste dag, Langfredag. Jesus fant til slutt en mening: “Gud, din vilje skje!”

Lidelse er del av våre liv. Viktig er at vi bærer den sammen, at vi ikke er alene. At vi ikke lar noen lide og dø alene. Jesu disipler sviktet. Men kvinnene var der, på vei til Golgata og under eller litt lengre unna korset.

Jesus, gi oss styrke til å kunne bære lidelsen og finne mening i den.

Og husk, tilføyer p. Henry, Skriften bør være en følgesvenn i våre liv. Da kan vi dele kjærlighetens Evangelium med alle vi møter.

Siste lørdag ble det arrangert en sosial kveld for hele menigheten

av Angelika Wimmer og Marta Bivand Erdal

Hjertelig takk til alle som kom og bidro til en vellykket sosial kveld i menighetssalen på lørdag! Og veldig hyggelig at også p. Andreas og p. Henry var med! Det ble både sang, bønn og mat, og ikke minst mange gode samtaler om blant annet „Hva betyr troen for deg?“ og „Hvordan liker du å be?“. Her kunne nye og gamler venner bli kjent på nye måter, og bruke muligheten med et katolsk arrangement, til å snakke om ting man ikke ellers alltid får snakket så mye med andre om kanskje.

Følg med her og i søndagsbladet! Har du forslag til et format eller til aktiviteter eller har andre innspill, ta gjerne kontakt med Angelika eller Marta, eller med menigheten via de kanaler som finnes. 

Se flere bilder her.

St. Hallvard menighet har fått en ny kapellan.

Biskop Bernt har tildelt vår menighet en ny kapellan, p. Meconnen Tesfazghi. Han har særskilt ansvar for den eritreiske sjelesorg i Oslo katolske bispedømme.

Nå må vår nye kapellan lære seg norsk, noe han ser veldig frem til. I dag i Kontaktklubben har han allerede terpet på uttalelsen av vanskelige ord som ‘hedningefolkene’ og ‘alminnelig kirkeår’. Et tipp for dere som har lyst til å hilse på ham og slå av en liten prat: P. Meconnen kommer regelmessig på kontaktklubben onsdager etter kl. 11-messen.

Dere skal få vite mer om han etter hvert. Hans ganske voluminøse CV finner dere på katolsk.no. Bildet har vi sakset derfra.

Visstnok, det kan være utfordrende! Tanker fra p. Ragnars preken siste søndag.

Evangeliet i dag forteller om Jesu opptreden i synagogen i Kafarnaum. Folk reagerer når Jesus taler. De blir slått med undring. Den greske versjonen, som er mye eldre, snakker til og med om skrekk, forferdelse.

Folk på Jesu tid var vant til å bli fortalt hva de måtte gjøre – spesielt kanskje av de religiøse autoritetene. Det fantes et hav med lover og regler som fariseerne var eksperter på, og de formidlet alt det til folk.

Jesus derimot forkynner troverdig at det som enhver burde rydde plass til i sitt hjerte er kjærlighet, barmhjertighet, mildhet, medlidenhet… og han lever det selv! Jesus er et sant og troverdig forbilde for alle som møtte ham.

Kjærlighet må være utgangspunkt i våre medmenneskelige relasjoner. Dette inkluderer vårt forhold til Gud, til oss selv og til de menneskene vi møter gjennom dagen.

Vi i dag er heldige at vi har og har hatt to paver etter hverandre med denne samme holdningen:  Uselvisk kjærlighet. Både pave Benedikt og pave Frans har vist og viser oss om og om igjen hvordan vi kan leve med denne kjærligheten, medlidenheten og barmhjertigheten som grunnholdning i alt vi er og gjør. Når denne holdningen er på plass, da ordner seg alt annet.

^{Under kirkekaffe var denne gang hovedsakelig menn i sving. Så bra!}

I forkant av neste års Jubelår 2025 har pave Frans utlyst et Bønneår.

Det er nok ikke tilfeldig at pave Frans har valgt siste søndag for å kunngjøre at 2024 skal være et Bønneår. Utlysningen kom i Bønneuken for Kristen Enhet (18.-25. januar) og pave Frans har oppfordret oss å be i disse dager spesielt for kristen enhet.

Bønneåret skal hjelpe til å forberede oss til Jubelåret 2025. Tradisjonen for et jubelår (frigivelsesår) kommer fra det Gamle testamentet (Lev 25,8-55). I utgangspunktet skulle et jubelår tjene friheten, den sosiale rettferdigheten og samhold i det jødiske samfunnet. Det var et hellig år som kom hvert femtiende år. De mennesker som hadde samlet opp mye lån eller hadde blitt til slaver, ble fridd fra skylden og satt fri. I vår katolske Kirke har pave Bonifatius VIII innført jubelåret i året 1300. Det blir gjentatt hvert 25. år.

I den kontemplative bønnemåten ligger det en stor skatt: “Vi oppdager av erfaring at hvis vi er trofaste mot vår kontemplative praksis, fører vår praksis oss trofast i retning av en mer daglig, varig bevissthet om guddommeligheten i det livet vi lever.   Hvis vi er trofaste mot denne upretensiøse troskapsveien, mot vår daglige kontemplative praksis, begynner den subtile bevisstheten om dybdene den gir tilgang til, å gjennomsyre selve teksturen i vår daglige opplevelse av å leve. Langsomt, nesten umerkelig i begynnelsen, utvikler troskap mot vår kontemplative praksis seg til en vanlig bevissthet som ikke går glipp av at Gud overraskende er til stede. Gud dukker opp i noe så umiddelbart og enkelt som sollyset som plutselig fyller et rom på en overskyet dag.” (Fransiskanerpater Richard Rohr)