Autor Arkiv: Helga

Guds kjærlighet må oppleves!

Om bønn, erfaring og ord. P. Ragnars preken siste søndag.

Det er en av de vanskeligste erfaringer i livet: å miste en som man er glad i. Det blir savn og sorg. Vi spør oss: Hvor mye kunne ikke vi enda gitt til vedkommende av kjærlighet og omsorg!? Og: Hadde vi bare gjort det i tide!

Under siste nattverdsmåltid begynner disiplene så smått å forstå og se hva Guds kjærlighet er. Det er ikke noe vi kan begripe med vår forstand eller beskrive med ord, det handler om å erfare og å oppleve det. Guds kjærlighet må oppleves!

Da Jesus ga sitt liv, hadde alle forlatt Jesus. Allikevel: disiplene hadde tillit til at dette var Guds vilje. Kjærligheten var der og kunne ikke overvinnes. Det hadde de erfart.

Men: ordene kan komme i veien. Ordene kan til og med gjøre noe vondt enda verre. Å beskrive et mysterium – påskens mysterium – med ord er ikke mulig.

Et eksempel fra dagens evangelium. Det er tatt fra Jesu’ avskjedstaler i Johannesevangeliet. Evangelisten Johannes’ ord er ikke myntet på disiplene. Jesus ber til sin far på vegne av disiplene. Det kan ikke forstås fullt ut uten at mysteriet forsvinner.

Vår bønn skulle også handle om erfaringer. Bønnen skulle komme fra hjertet. Og alle våre sanser skulle være berørt og kan brukes i vår bønn. Bønnen skulle ikke bare komme fra hodet, fra våre tanker.

Apostelen Paulus ber i brevet til Filipperne på følgende vis: Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus!

Ha det bra! Goodbye! Adieu! – Kristi Himmelfartsdag

Måtte den hellige Ånd la deres hjerters øyne fylles med lys! – P. Henrys tanker på Himmelfartsdag.

Ha det bra! Med disse ordenen tar vi ofte avskjed. Noen går, forsvinner ut av våre liv, oftest kun en bestemt tid, av og til for alltid. Men når den oppstandne Jesus sier dette til disiplene, da er dette ikke de eneste ordene. Heldigvis!

I dagens evangelium hører vi Jesus si: “Og selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende.» For et budskap! For en trøst!

Da Jesus kom til disiplene på påskedagen, da så de ham. Men de gjenkjente ham ikke. Og de tvilte. Jesus hadde forståelse for denne reaksjonen. Det var behov for tålmodighet. Ting tar tid – som vi sier. Det var mye som disiplene måtte ta innover seg: Først Jesu brutale lidelse og død, så hans fravær – og de savnet ham meget! – og så var han plutselig der igjen. Her var det mye som tok tid til å fordøye. Derfor ba Jesus disiplene om å bli i Jerusalem for å vente på den hellige Ånd.

Å motta den hellige Ånd, det handler om kunnskap, opplevelse og erfaringer og selvsagt våre egne liv. Den gudommelige ilden må finne veier til å røre ved oss så at vi kan åpne våre hjerter.

Det forkynner også Paulus på en gripende måte i brevet til Efeserne, dagens andre lesning: Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, Faderen som troner i herlighet, må gi dere den Åndens visdom som kan åpenbare ham for dere og la dere virkelig lære ham å kjenne: Måtte han la deres hjerters øyne fylles med lys, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt oss til, hvilken rikdom av herlighet hans arv til de hellige er fylt av, og hvilken overmektig kraft han rår over, til beste for oss som tror!

Gratulerer med dagen, kjære St. Hallvard menighet!

I dag er 15. mai, St. Hallvardsdag. Men festen, den storslagne, den feiret vi i går, søndag.

Kl. 12 i går begynte menigheten feiringen av sin yndet skytshelgen med en stor festmesse. Høymessene kl. 11 (norsk) og 13 (polsk) var slått sammen. Kan hende at noen kom for tidlig eller for sent, men det gjorde ikke så mye. Festmessen med påfølgende fest under blå himmel og med sommertemperaturer på Enerhaugen varte helt til kl. 15.

Hele fire av våre prester, kledd i rødt som det hør og bør på en martyrfest, toget inn i det mer enn fullsatte kirkerommet. Foran dem gikk hvitkledde hærskarer – våre trofaste ministranter som ikke engang hadde nok plass på de buede benkene langs veggen. Den oppmerksomme ‘overministranten’ Alessandro registrerte vanskeligheten og plasserte spontant noen på første stolraden. Alle fikk på denne måten en bekvem sitteplass og kunne følge messen med full oppmerksomhet.

Hovedcelebranten p. Ragnar feiret en høytidelig messe, godt hjulpet av p. Andreas som hadde en fin preken for menigheten, p. Henry som sang en nydelig latinsk martyrsekvens for unge, modige Hallvard og p. Hubert som leste evangeliet på godt forståelig norsk – med polsk oversettelse projisert på veggen høyt over hans hode.

Les videre og se flere bilder fra kirken og festen her.

La ikke deres hjerter bli grepet av angst!

P. Ragnars preken fra siste søndag

Jesus forkynner sin avskjed! Det hører vi om i søndagens evangelium. Han gjør det under aftensmåltidet, da han for siste gang spiser sammen med sine disipler. Det kan ikke vært enkelt for dem. Jesus er deres mester, de følger ham på alle de veiene han måtte velge å gå. Og nå skal han forlate dem! Sant nok, de har nok følt at situasjonen med de jødiske myndighetene blir mer og mer vanskelig. Men disiplene har nok håpet på at det ville gå bra til slutt. Hva skal de nå gjøre – uten Jesus? De står på kanten av et stup.

Derfor kommer Jesus med de fantastiske ord: La ikke deres hjerter bli grepet av angst. Disse ordene var ikke viktigere enn nettopp denne dagen!

Også vi kjenner angst, i de siste få årene har vi kommet oss gjennom en pandemi, og så er det krig i Ukraina, nesten vårt naboskap. Det kan være fristende å vende blikket bort, å ikke se.

I Laudato Si snakker paven om verden preget av uro, grådighet og makt. Vi trenger en omvendelse. Fra å vende blikket bort fra alt som fortoner seg vanskelig, må vi komme til å oppnå en slags realpresens. Leve i virkeligheten. Skjelne hva som er riktig og galt.

Det kan sammenlignes som å være på en reise: vi må vite målet, og vi må vite hvordan vi skal komme oss dit. Vi mennesker befinner oss på vår livsreise: målet er likt for alle, måten å komme dit kan være ulik.

Det avhenger for eksempel av hva slags kompass vi bruker. Vi kan la andre bestemme, for eksempel tekniske hjelpemidler som GPS og google maps.

Men hvordan kan vi la Jesus Kristus bestemme? I Evangelium snakkes det om å tjene. Hvis Jesus er vår kompass, så må vi velge Hans vei, en tjeners vei. Da blir vi mer og mer til den vi følger. Vi kan med fordel tjene de mennesker som ikke kan gi oss noe tilbake. Da opplever vi Guds kjærlighet og omsorg.

Den utfordringen gjelder hver og en av oss. Men husk: Den gode hyrde er alltid med oss! La oss be om mot og styrke å følge Ham.

Som brødre og søstre. Religionenes dag 2023 – på Grønland, Urtehagen

av Elin Anker

“Majoriteten av klodens befolkning kaller seg troende, og det burde få religionene til å gå i dialog med hverandre for å beskytte naturen, forsvare de fattige og bygge et nettverk av gjensidig respekt og broderlighet.’

Pave Frans’ ord (Laudato Si’ Kap.5.201) gjelder ikke bare de store internasjonale sammenhengene, det handler også om vårt eget nabolag. Under vårt selvkomponerte motto for dagen, “Vi må dyrke freden der vi er!” deltok noen av oss fra St.Hallvard på Religionenes dag lørdag 6. mai.

Arrangementet ble holdt på Grønland i det som i dag kalles Urtehagen, det vil si akkurat der St.Hallvard menighet holdt til fra 1890 til kirken på Enerhaugen sto ferdig i 1966. Vi ble tatt hjertelig i mot både av medarrangører og av publikum.

Helt inntil Urtehagen ligger det nå en moské. En av lederene der kunne fortelle om sin oppvekst på Enerhaugen da han og de andre barna i nabolaget nærmest hang rundt brødrene i fransiskanerklosteret. Speiderkjelleren ble lånt ut til muslimenes fredagbønn og var på sett og vis det første moskélokalet i byen.

Anglikanere og baptister, muslimer og katolikker, kvekere og buddhister, Det mosaiske trossamfunn og Den norske kirke. Lørdag var alle samlet under en høy og skyfri vårhimmel. Men hele dagen var Politiet tydelig og årvåkent tilstede i utkanten av området. Vi lever i et fredelig hjørne av verden, likevel midt i en tid der svært mange mennesker utsettes for aggresjon og angrep, polarisering og mistenkeliggjøring og ikke sjelden er det knyttet til etnisitet og religion.

Som en del av vårt bidrag fra katolsk hold, hadde vi valgt “En bønn for vår jord” som er økumenisk i videste forstand og kan bes av alle som tror på en allmektig Skaper og Gud og som avsluttes slik (Laudato Si’ s.194 -195):

“Lær oss å oppdage hver tings verdi, 

å bli fylt med ærefrykt og ettertanke, 

å erkjenne at vi er dypt forenet 

med alle skapninger

mens vi er på vei mot ditt uendelige lys.

Vi takker deg for at du er med oss hver dag.

Vi ber deg, gi oss mot i vår kamp

for rettferdighet, kjærlighet og fred.”

Bilde: Elin Anker og Erik Aashamar på Grønland, tatt av Margareth Pancras