Autor Arkiv: Helga

“Herre, lær du oss å be”

Mini-retrett i St. Hallvard, ledet av sr. Marit Brinkmann

De to siste tirsdagene var det samling etter kveldsmessen i menighetssalen. Der ledet St. Josephsøster Marit Brinkmann en liten retrett for dem som ville gjøre noe ekstra under fastetiden.

Sr. Marit fortalte litt generelt om bønn, hva slags måter det finnes å be på, hvilke tradisjoner i kristendommen har utviklet, og hvilke erfaringer hun har fra et langt bønneliv og som åndelig veileder i mer enn 30 år.

Sr. Marit fortalte også noe om retrettvirksomheten hos Josephsøstrene på Grefsen. Alle som ønsker noen stille dager i bønn, er velkomne der (se søstrenes hjemmeside https://www.stjoseph.no/).

Gruppen ble også gitt noen øvelser, til og med hjemmelekse. Den siste bestod i å be det ‘ignatianske tilbakeblikket’ om kvelden, også kalt ‘kjærlig oppmerksomhet’. Den går ut på at man ser i stillhet tilbake på dagen som var, med takknemlighet og åpenhet for Gud. Det man fokusserer på, er hvor og hvordan Gud har vist seg denne dagen.

Øvelsene som ble introdusert, gikk ut på å se etter ens dypeste lengsel. Da ble det 5-10 min stillhet i gruppen mens deltakerne ble sittende på stolen og lukket øynene mens de ba. Neste spørsmål var: Hva tror du Gud lengter etter for ditt liv? Igjen ble det stillhet og tid til ettertanke og bønn. Et annet viktig spørsmål: Hva er ditt Gudsbilde? Hvem er Gud for deg? Det ble en fin erfaring å sitte sammen i bønn og reflektere og meditere over disse spørsmålene.

En bønn som beror på forestillingsevnen, kalles i den kristne tradisjonen for katafatisk bønn. I del to av retretten ble det så lagt vekt på den såkalte apofatiske bønnen. Den er mer kontemplativt, vil si at man ikke fremkaller forestillingsevne, men prøver å sitte i stillhet uten tanker og emosjoner, fokuset rettet mot Gud. Sr. Marit innledet i Jesus-bønnen, der man gjentar i samsvar med pusten ordene Jesus (pust ut) Kristus (pust inn).

P. Henry deltok den siste kvelden og fikk anledning til å takke sr. Marit behørlig. Hun var lenge ansatt her i St. Hallvard, men det er nå en god del år siden (fra 1974-1992 – hvis min hukommelse ikke svikter) og det er ikke alle som husker henne fra denne tiden.

Tusen takk, sr. Marit, for to velgjørende kvelder!

5. søndag i fastetiden – nå er det snart påske!

Førstkommende søndag er det allerede Palmesøndag – og den Stille Uke begynner. Fra og med 5. søndag i fasten er kors og statuene i kirken hyllet inn med lila stoff. Det er enda et tegn for fastetiden: Også våre øyne faster. Og lengselen etter møtet med vår oppstandne Herre vokser. I enden av den Stille Uke, under påskevigilienes Gloria, kan vi slippe påskejubelen løs. For en glede!

I dag ble allerede palmegrenene klippet (bilde: Beata Wasyluk, ‘sjefen for klippeaksjonen’). Alle som var tilstede på kontorene, var i full sving. Nå håper vi bare at vår sakristan, sr. Pauline, blir fornøyd med resultatet.

På Palmesøndag hører vi hele pasjonsberetningen, i år fra Matteus (år A). Langfredag ble pasjonen etter Johannes lest. Da når fastetiden sin alvorlige høydepunkt.

Messene på siste søndag varte litt lengre enn normalt. Da koret kom for å øve på vanlig tid før høymessen, hadde familiemessen, som begynner kl. 9.30, ennå ikke kommet lengre enn til Sanctus. Årsak var en laaang hyrdebrev som ble lest i alle messene denne søndagen. Vi begrenser oss her til et kort sitat av pave Frans:

“Hvert menneske er hellig og ukrenkelig. For å sikre at et samfunn har en fremtid, er det nødvendig at en følelse av respekt for verdigheten til ethvert menneske vokser i oss alle, uansett i hvilken tilstand et menneske måtte befinne seg i. Utvalgt og elsket av Gud, er vi kalt til å leve “som det passer seg blant de hellige” (Ef 5:3), til å kle oss med følelser av godhet, ydmykhet, storsinn og bli bærere av Åndens frukter.”

Ha en fortsatt god fastetid!

Gjør som Gud, bli menneske!

Tanker rundt dagens fest ‘Herrens Bebudelse’

Ignatius av Loyola byr på en overraskelse i de Åndelige Øvelser med bønnforslagene om inkarnasjonen. Han nøyer seg ikke, slik Lukasevangeliet gjør, med beretningen om engelens besøk hos Maria. Han mener at denne store begivenheten trenger et guddommelig rådsmøte på forhånd.

Så lar han de tre guddommelige personene se på jorden. Og der ser de hvordan ting skjer: ikke slik det var tenkt i skapelsesplanen, i søskenkjærlighet og fromhet, men i svik, grådighet, hat og krig. Noe må gjøres!

Og derfor bestemmer de seg for å redde menneskeheten ved at Jesus blir menneske blant mennesker; for å hjelpe dem å bære alt som tynger og blokkerer himmelen. Han kan vitne og gi et eksempel på hva Gud vil med mennesker, til tross for alt. Og han kan redde fra all fiendskap og forherdelse av hjertet. Dette er Guds “sekulære fromhet” – for vår frelse.

Så kommer Herrens bebudelse til Maria. Gud blir menneske. Ignatius lar oss også meditere dette. Avslutningsvis foreslår han: “Be om indre kunnskap om Herren som ble menneske for meg, så jeg kan elske og følge ham mer”.

Ja, og hva er indre kunnskap og kjærlighet og etterfølgelse? Den tidligere biskopen i Limburg, Tyskland, Franz Kamphaus, sa det på en fantastisk måte: “Gjør som Gud, bli menneske!”

Jesus viser oss hvordan vi kan bli mennesker. Det han forkynner i saligprisningene, er for eksempel hans egne holdninger. Han er fattig. Han kan sørge over noe. Han er ikke voldelig. Han hungrer og tørster etter rettferdighet. Han er barmhjertig. Han har et rent hjerte. Han bringer fred. Han blir forfulgt for rettferdighetens skyld. Hvis vi ‘tuner inn’ på hans holdninger, er vi på rett vei, og ikke alene, men med ham og gjennom ham og i ham. Hjem til Ham.

På høytiden for Herrens bebudelse ønsker jeg dere Hans rike nåde.

Tankene fra p. Vitus Seibel SJ, bilde: Treenigheten av Rublev, efo-magazin.de

Vi må aldri gi opp!

Lær å se med hjertet! Se ting hvordan de virkelig er. Pater Ragnars preken fra siste søndag Laetare.

I dag feirer vi at vi er kommet midtveis i fastetiden. Søndagen kalles Laetare, et latinsk ord som betyr “Gled dere!”. Vi markerer at det i dag er en tid for glede, om enn forsiktig. Vi vet jo hva vi ennå må komme oss igjennom før Påskens Halleluja på ny kan runge i påskenatten.

Dagens tekster gir oss en god grunn til å glede oss. Det var allerede tilfelle siste søndag, da vi hørte om den samaritanske kvinnen. Hun har likhetstrekk med den blinde tiggeren som vi møter i dag i evangeliet. Siden han er blind, så må han jo være en synder, og han er avskrevet av sine medmennesker. Han er like utenfor det fine selskapet som den samaritanske kvinnen.

Det samme gjelder den unge David i første lesningen. Han blir ikke engang invitert, da profeten Natan ber hans far Isai å samle sine sønner til fest. David er for ung, for ubetydelig, selv for hans egen far. Isais øyne er blinde, han kan ikke se at den yngste sønnen er utvalgt av Gud.

Fariseerne er blinde på samme måte, de kan ikke se at Jesus er Messias. De henger seg opp ved at Jesus helbreder på en sabbat. De forstår ikke hvor viktig og fantastisk det må være for den blinde å få tilbake synet. Fariseerne har ikke empati, verken med den blinde eller med Jesus. De tror ikke på at Jesus har kommet for å helbrede dem.

Det å tro er å se ting med riktig perspektiv, se med hjertet, se ting hvordan de virkelig er. Vi ser på mennesker med nye øyne.

Paulus oppfordrer i annen lesning: Lær å forstå hva Herren har kjært!

Ja, forstår vi da? Også vi kan være blinde. Jesus må åpne også våre øyne! I dåpen har vi fått troens gave. Og Jesus har allerede da åpnet våre øyne. Men han må gi oss troens gave om og om igjen. Den må bli fornyet i oss til stadighet.

Igjen Paulus: Lev som lysets barn! Hvordan kan vi det? Vi er jo syndere! Målet er å leve i godhet, rettferdighet og sannhet. Det trenger vi hjelp til!

Det gjør også den unge David, da han blir salvet som konge. Herrens ånd kommer over David under salvingen. Ånden er den store hjelperen. Allikevel: David gjør veldig mye galt i løpet av hans levetid, men Gud forblir ved hans side. God er trofast!

Vi husker kanskje ikke vår dåp, men vi vet hva som skjer. Også vi har mottatt den Hellige Ånd, hjelperen. Derfor er vi også her i kirken i dag. Også vi gjør mye galt i løpet av våre liv, det er absoutt det samme med oss som med David!

Og hva lærer vi av denne sammenligningen? Vi må aldri gi opp! Gud ønsker å gi oss sin kjærlighet slik at vår vilje kan etterhvert blir mer lik Hans vilje. Gud er trofast, også når det gjelder deg og meg!

Laetare – 4. søndag i fastetiden

Om faste og nøkternhet, frihet og glede

Av Elin Anker

Laetare – gled deg – er oppfordringen som møter oss i inngangsverset kommende søndag. Etter å ha tilbakelagt det første veistykket av fastetidens vandring mot påske, blir noen ting klarere: At fasten er en gave, kanskje til og med akkurat den gaven vi ikke visste at vi ønsket oss, gaven vi ikke var klar over at vi trengte?

Selvransakelse, selvpålagt abstinens og mer tid til bønn – alt mens dagene bli velsignet lysere og lengre. Dager der selvbeherskelse og frihet så å si slipes mot hverandre. 

I Laudato Si’, i kapittelet som bærer overskriften “Glede og fred”, skriver pave Frans både om nøkternhet og om unødige behov. Og han gjør det, som så ofte, på en måte som på samme tid både støtter og utfordrer oss. (Kap.6.222 og 223)

“Opphopningen av stadig flere muligheter til konsum distraherer hjertet og og hindrer oss i å verdsette den enkelte ting og det enkelte øyeblikk. I motsetning til dette vil et uforstyrret nærvær overfor den enkelte realitet – om aldri så liten – åpne for oss mye større muligheter for forståelse og personlig utfoldelse. Kristen spiritualitet stimulerer til langsom vekst og evnen til å kunne glede seg over lite. Den er en retur til enkelheten som tillater oss å stoppe opp og verdsette de små ting, og å være takknemlige for de mulighetene livet byr på uten å klamre oss til det vi har eller gremmes over det vi ikke har. Dette forutsetter at vi unngår herredømmets dynamikk og den rene opphopning av fornøyelser.

Den nøkternhet som leves i frihet og på en bevisst måte, er frigjørende.”

Bilde: fisheaters.com