Autor Arkiv: Helga

Mini-retrett i St. Hallvard, ledet av sr. Marit Brinkmann

Gruppen ble også gitt noen øvelser, til og med hjemmelekse. Den siste bestod i å be det ‘ignatianske tilbakeblikket’ om kvelden, også kalt ‘kjærlig oppmerksomhet’. Den går ut på at man ser i stillhet tilbake på dagen som var, med takknemlighet og åpenhet for Gud. Det man fokusserer på, er hvor og hvordan Gud har vist seg denne dagen.

Øvelsene som ble introdusert, gikk ut på å se etter ens dypeste lengsel. Da ble det 5-10 min stillhet i gruppen mens deltakerne ble sittende på stolen og lukket øynene mens de ba. Neste spørsmål var: Hva tror du Gud lengter etter for ditt liv? Igjen ble det stillhet og tid til ettertanke og bønn. Et annet viktig spørsmål: Hva er ditt Gudsbilde? Hvem er Gud for deg? Det ble en fin erfaring å sitte sammen i bønn og reflektere og meditere over disse spørsmålene.

En bønn som beror på forestillingsevnen, kalles i den kristne tradisjonen for katafatisk bønn. I del to av retretten ble det så lagt vekt på den såkalte apofatiske bønnen. Den er mer kontemplativt, vil si at man ikke fremkaller forestillingsevne, men prøver å sitte i stillhet uten tanker og emosjoner, fokuset rettet mot Gud. Sr. Marit innledet i Jesus-bønnen, der man gjentar i samsvar med pusten ordene Jesus (pust ut) Kristus (pust inn).

P. Henry deltok den siste kvelden og fikk anledning til å takke sr. Marit behørlig. Hun var lenge ansatt her i St. Hallvard, men det er nå en god del år siden (fra 1974-1992 – hvis min hukommelse ikke svikter) og det er ikke alle som husker henne fra denne tiden.

Tusen takk, sr. Marit, for to velgjørende kvelder!

Messene på siste søndag varte litt lengre enn normalt. Da koret kom for å øve på vanlig tid før høymessen, hadde familiemessen, som begynner kl. 9.30, ennå ikke kommet lengre enn til Sanctus. Årsak var en laaang hyrdebrev som ble lest i alle messene denne søndagen. Vi begrenser oss her til et kort sitat av pave Frans:

Tanker rundt dagens fest ‘Herrens Bebudelse’

Ignatius av Loyola byr på en overraskelse i de Åndelige Øvelser med bønnforslagene om inkarnasjonen. Han nøyer seg ikke, slik Lukasevangeliet gjør, med beretningen om engelens besøk hos Maria. Han mener at denne store begivenheten trenger et guddommelig rådsmøte på forhånd.

Så kommer Herrens bebudelse til Maria. Gud blir menneske. Ignatius lar oss også meditere dette. Avslutningsvis foreslår han: “Be om indre kunnskap om Herren som ble menneske for meg, så jeg kan elske og følge ham mer”.

Ja, og hva er indre kunnskap og kjærlighet og etterfølgelse? Den tidligere biskopen i Limburg, Tyskland, Franz Kamphaus, sa det på en fantastisk måte: “Gjør som Gud, bli menneske!”

Jesus viser oss hvordan vi kan bli mennesker. Det han forkynner i saligprisningene, er for eksempel hans egne holdninger. Han er fattig. Han kan sørge over noe. Han er ikke voldelig. Han hungrer og tørster etter rettferdighet. Han er barmhjertig. Han har et rent hjerte. Han bringer fred. Han blir forfulgt for rettferdighetens skyld. Hvis vi ‘tuner inn’ på hans holdninger, er vi på rett vei, og ikke alene, men med ham og gjennom ham og i ham. Hjem til Ham.

På høytiden for Herrens bebudelse ønsker jeg dere Hans rike nåde.

^{Tankene fra p. Vitus Seibel SJ, bilde: Treenigheten av Rublev, efo-magazin.de}

Lær å se med hjertet! Se ting hvordan de virkelig er. Pater Ragnars preken fra siste søndag Laetare.

Fariseerne er blinde på samme måte, de kan ikke se at Jesus er Messias. De henger seg opp ved at Jesus helbreder på en sabbat. De forstår ikke hvor viktig og fantastisk det må være for den blinde å få tilbake synet. Fariseerne har ikke empati, verken med den blinde eller med Jesus. De tror ikke på at Jesus har kommet for å helbrede dem.

Det å tro er å se ting med riktig perspektiv, se med hjertet, se ting hvordan de virkelig er. Vi ser på mennesker med nye øyne.

Paulus oppfordrer i annen lesning: Lær å forstå hva Herren har kjært!

Ja, forstår vi da? Også vi kan være blinde. Jesus må åpne også våre øyne! I dåpen har vi fått troens gave. Og Jesus har allerede da åpnet våre øyne. Men han må gi oss troens gave om og om igjen. Den må bli fornyet i oss til stadighet.

Og hva lærer vi av denne sammenligningen? Vi må aldri gi opp! Gud ønsker å gi oss sin kjærlighet slik at vår vilje kan etterhvert blir mer lik Hans vilje. Gud er trofast, også når det gjelder deg og meg!

Om faste og nøkternhet, frihet og glede

Av Elin Anker

Laetare – gled deg – er oppfordringen som møter oss i inngangsverset kommende søndag. Etter å ha tilbakelagt det første veistykket av fastetidens vandring mot påske, blir noen ting klarere: At fasten er en gave, kanskje til og med akkurat den gaven vi ikke visste at vi ønsket oss, gaven vi ikke var klar over at vi trengte?

Selvransakelse, selvpålagt abstinens og mer tid til bønn – alt mens dagene bli velsignet lysere og lengre. Dager der selvbeherskelse og frihet så å si slipes mot hverandre. 

I Laudato Si’, i kapittelet som bærer overskriften “Glede og fred”, skriver pave Frans både om nøkternhet og om unødige behov. Og han gjør det, som så ofte, på en måte som på samme tid både støtter og utfordrer oss. (Kap.6.222 og 223)

“Opphopningen av stadig flere muligheter til konsum distraherer hjertet og og hindrer oss i å verdsette den enkelte ting og det enkelte øyeblikk. I motsetning til dette vil et uforstyrret nærvær overfor den enkelte realitet – om aldri så liten – åpne for oss mye større muligheter for forståelse og personlig utfoldelse. Kristen spiritualitet stimulerer til langsom vekst og evnen til å kunne glede seg over lite. Den er en retur til enkelheten som tillater oss å stoppe opp og verdsette de små ting, og å være takknemlige for de mulighetene livet byr på uten å klamre oss til det vi har eller gremmes over det vi ikke har. Dette forutsetter at vi unngår herredømmets dynamikk og den rene opphopning av fornøyelser.

Den nøkternhet som leves i frihet og på en bevisst måte, er frigjørende.”

^{Bilde: fisheaters.com}