Johannes Døperen er den dominerende skikkelsen på andre adventssøndag- p. Ragnars preken fra siste søndag

Men ser vi nøye på det som Jesus sier og gjør, så gjelder det FORANDRING. Jesu første ord i det eldste evangeliet (Markus) lyder: Vend om og tro på evangeliet. Det å vende om vil si: Bli nye mennesker! Kvitt dere med gamle tankemønstre, gamle blikkvinkler! Baser deres liv på verdier som tilhører Guds rike! Praktisk innebærer det at vi må legge tilside alt det som har med vår selvopptatthet og egoisme å gjøre, vår griskhet, vår tilbøyelighet til makt, anerkjennelse og ære, vår higen etter å ha kontroll og innflytelse.

Adventstiden skal hjelpe oss til å se de tingene som hindrer – og forhåpentligvis også de tingene som fører nærmere Gud. Vi bør forberede oss ved å unne oss tid til stillhet og refleksjon, gjerne også gjennom botens sakrament. Vårt indre trenger ro og pleie for å gjøre plass til den store gjesten som skal komme – Jesus Kristus.

Gud ønsker å gi seg selv til oss. Derfor trenger vi et åpent, levende, bankende hjerte. Det ber vi om, amen.

“St. Hallvard – den er min første kjærlighet i Norge” (p. Waldemar)

Kontaktklubben og staben på utflukt til St. Clara på Kongsvinger og Sverige

Se flere bilder her

Vi fra Oslo følte oss veldig godt mottatt i Hedmarkens bjørneland nær grensen til Søta Bror. P. Myron var vår turprest på festdagen for den hellige apostelen Andreas, 30. november. Vi ba laudes på tur til Kongsvinger og vesper på veien hjem. Innimellom var det festmesse i St. Clara kirke. Den hl. Andreas var med oss – så å si hele dagen. Og vi tenkte på og ba for vår kapellan Andreas – selvfølgelig. Han kunne dessverre ikke reise med oss denne gang.

Men vi hadde jo p. Myron. Han ledet bønnene i bussen, hjalp med forberedelsene til messen og konselebrerte. Organisten Xavier var også med – det var jo da også tur for staben i St. Hallvard. Han spilte orgelet under messen og bidro til en skikkelig høytidsstemning.

Etterpå krysset vi grensen og spiste en fin lunsj på hotell Charlotte på Charlottenberg. Det var buffet og det fantes så å si alt som hjertet kunne begjære av god mat og drikke. For å presisere: Nei, ikke alkohol denne gang heller.

P. Waldemar kom også til Charlottenberg og det ble fine samtaler rundt lunsjbordene. Etter en handletur for dem som ønsket, bar det vestover og hjem til Oslo. Da hadde skumringen senket seg over Innlandet og mørket falt.

Takk for en fin tur til alle deltakere og takk p. Waldemar for gjestfriheten. Vi fra St. Hallvard ble invitert til å komme tilbake når vi måtte ønske det – og det skal vi sannelig gjøre!

Av Elin Anker

Mørkere enn disse ukene i desember blir det ikke. Vi tenner lys og ser fram til både vintersolverv og julefeiring.

“Hva er poenget?” tenker du kanskje. Som pave Frans skriver i Laudato Si’ (Kap.6.211):

“Det er noe opphøyet over forpliktelsen til å ta vare på skaperverket gjennom små daglige handlinger.”

Det er så viktig å samle erfaringer av Guds kjærlighet og barmhjertighet –
p. Ragnars preken fra siste søndag om Lukas 21,5-19

Vi har kommet til nestsiste søndag i dette kirkeåret. Snart er det første advent – og et nytt kirkeår begynner. På denne tiden hører vi i liturgiens lesninger mye om endetiden, om elendighet og død. Jesus gjør det klinkende klart (mens han snakker om Herodes’ storslagne tempel): «Alt dette dere ser – det kommer en tid da det skal bli jevnet med jorden, så det ikke blir sten tilbake på sten!». Det er sannelig ikke noe trøstens ord.

Men etter at Jesus har føyet til enda mer eksempler på dette skrekkscenarioet, kommer siste, forsonlige vers av dagens evangelium: “Men ikke et hår av hodet skal dere miste. Og om dere holder ut, skal dere vinne livet!» Jesus lar oss ikke stå tilbake uten noe trøstens ord.

Allikevel: Profetiene, vi hører her om, har gått mange ganger i oppfyllelsen. De gjør det den dag i dag. De sprer frykt blant folk. De kan sette oss i panikk slik at vi ikke lenger tenker klart og handler rett. Vi ser noe av det i dagens kriger rundt om i verden, særlig – og nærmest oss – krigen i Ukraina. Det finnes klima- og naturkatastrofer, sykdommer og hungersnød som koster mange liv. Verden er ikke et trygt sted for å leve, og slett ikke for å overleve. Vi kommer og går.

Jesus advarer derfor: ‘Hold hodet kaldt, dere skal være mine vitner! Spekulasjoner om min tilbakekomst er bortkastet tid. Ingen vet når dette skal skje.’

Laterankirkens vigselsfest 9. november – Vi feirer vårt fellesskap i Kirken og som Kirken (p. Andreas)

I første lesning hører vi at vann renner ut fra templet og blir etter hvert til en stor bekk som renner ned til Dødehavet. Det er noe vidunderlig spesielt med dette vannet: Det kommer rett fra templet og bringer frelse og legedom: “Alle levende skapninger som fins der den store bekken kommer, skal leve.” Fra kirken kommer levende vann som gir oss nye krefter og helbreder våre sykdommer!

I andre lesningen påstår apostelen Paulus noe stort: Guds tempel er hellig, og dette templet er – DERE SELV. Har du tenkt noen gang på deg selv som Guds tempel? Dette er en stor forpliktelse – og samtidig en utrolig glede! Gud bor i meg! Gud er nærmere meg enn jeg noensinne kunne forestille meg det. Derfor bør jeg omgås meg selv, bør jeg omgås andre, ja hele skaperverket, med hensyn, oppmerksomhet, barmhjertighet og kjærlighet.

Guds tempel blir bygget opp av levende steiner – oss mennesker. At vi er Guds tempel – det gjelder også oss som fellesskap. Når vi kommer til kirken og feirer sammen eukaristi – takksigelse, da er vi sammen Guds tempel, et hellig sted for Guds nærvær og kjærlighet og frelse. Vi kommer sammen for å minnes Jesu liv, død og oppstandelse. Vi prøver å bli mer lik Jesus som har gitt oss muligheten til å leve nær og i fellesskap med Gud.