Autor Arkiv: Helga

I fellesskap gjennom påsketiden – Peter, elsker du meg?

Refleksjon over dagens evangelium Joh 21,15-19 – Vokt mine lam!

Da Jesus viste seg for sine disipler og hadde spist med dem, sa han til Simon Peter: «Simon, Johannes’ sønn, holder du mer av meg enn disse andre?» Han svarer: «Ja, Herre, du vet at jeg holder av deg.» Jesus sier da: «Vokt mine lam.» Men så igjen, annen gang, spør han: «Simon, Johannes’ sønn, har du meg kjær?» Og han svarer: «Ja, Herre, du vet at jeg holder av deg.» Jesus sier: «Vær hyrde for mine får.» Og for tredje gang spør han: «Simon, Johannes’ sønn, holder du av meg?» Da utbrøt Peter, bedrøvet over at Jesus tre ganger kunne spørre om han hadde ham kjær: «Herre, du vet alt; så vet du også at jeg holder av deg.» Jesus sier: «Så vokt mine får. – Og du skal sanne mitt ord: Da du var ung, spente du selv ditt belte om deg, og du kunne gå hvor du ville; men når du blir gammel, skal du rekke dine hender ut, og da skal en annen binde om deg og føre deg dit du ikke vil.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Og derpå legger han til: «Følg meg.»

Inntrengende, tre ganger, blir Peter spurt av Jesus: «Elsker du meg?» Tre ganger sier Peter «Ja», men med minkende sikkerhet og økende tristhet. Han føler: Alt står på spill. Jesus spør ikke etter uforpliktende følelser, men etter forpliktende handlinger. Han spør om Peters kjærlighet er sterk nok, er bærekraftig nok for oppdraget Jesus har gitt ham. At Jesus spør tre ganger, minner nok Peter om alle situasjoner i hans liv hvor han ikke har levd denne kjærligheten. Det minner ham om at han nektet tre ganger å kjenne Jesus natten før korsfestelsen. Ingenting hadde vært viktigere i denne natten enn å bekjenne seg til Jesus. Men Peters frykt seiret over kjærligheten.

Allikevel betror Kristus sin kirke til Peter. Tre ganger svarer han: «Vokt mine lam! Vær hyrde for mine får! Vokt mine får!» Det betyr: Kjenn etter hva du er kalt til. Vær deg bevisst hvilket oppdrag du har fått. Peters verv som kirkens leder har først og fremst med kjærlighet å gjøre. Den som vil være i Kristi kirke, blir spurt først og fremst etter sin kjærlighet. Denne gang som i dag. Vi må ikke være perfekte, fullkomne. Men vi skal prøve å vokse i kjærligheten. Dag for dag.

I fellesskap gjennom påsketiden – «Hellige Far! Jeg ber ikke for dem alene …

… men også for dem som kommer til å tro på meg – Refleksjon over dagens evangelium (Joh 17,20-26)

På den tid løftet Jesus blikket mot himmelen og sa: «Hellige Far! Jeg ber ikke for dem alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg: La alle bli ett, slik som du, Far, er i meg og jeg i deg, – la også dem være ett i oss, så verden kan tro at det er du som har sendt meg. Den herlighet du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett som vi er ett, – jeg i dem og du i meg. Ja, måtte de være i fullkommen enhet, så verden kan forstå at du har sendt meg, og at du elsker dem med den samme kjærlighet som du har til meg! Far! Jeg vil at der hvor jeg er, skal også de som du har gitt meg, være hos meg. (Joh 17,20-24a)

I dag hører vi igjen evangeliet fra siste søndag: “Alle skal være ett.” P. Ragnar forklarte i sin preken forskjellen på enhet og enighet. Har du ennå ikke lest den, kan den anbefales. I dag gjengir vi en impuls fra den kristne tradisjonen. Det var biskop og kirkelærer Augustinus (354-430) som skrev en kommentar om Johannesevangeliet. Vi plukker det som gjelder dagens tekst:

«Vår herre Jesus har bedt for sine disipler før sin lidelse. Han ba både for disiplene som han kalte apostler og som han feiret den siste nattverden med, og for alle som i fremtiden ville komme til troen på ham. Jesus sa til sin Far: ‘Jeg ber ikke for dem alene’ – vil si for disiplene som denne gang var hos ham – ‘men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg.’ Dermed inkluderte Jesus alle som tilhører ham, ikke kun dem som denne gang var hos ham, men også dem som kommer deretter. De siste tror utvilsomt på apostlenes ord.

Til apostlene hadde Jesus jo sagt: ‘Dere vil vitne om meg, fordi dere har vært hos meg helt fra begynnelsen av.’ Apostlene forkynte evangeliet – før det ble nedtegnet. Og sannelig: Alle som tror på Kristus, tror på evangeliet. De troende er altså ikke kun de personene som i apostlenes levetid hørte forkynnelsen. Ved deres ord tror også vi på Kristus – og vi ble jo født lenge etter apostlenes død. Apostlene som denne gang var hos Jesus, har fortalt videre det som de denne gang hørte fra ham. På denne måten har deres ord nådd frem til oss – for at også vi tror. Der hvor kirken er, der vil hans ord nå frem til dem som kommer etter oss. Og kirken er der hvor noen tror på Jesus – hvor enn de er.»

Så langt den hellige Augustinus om hvem Jesus ber for. Jesus ber for oss. Jesus ber for oss! Vi er ment! Det som også er bemerkelsesverdig i dagens tekst, er siste vers: «Jeg vil at der hvor jeg er, skal også de som du har gitt meg, være hos meg.» Jesus vil at vi skal være hos ham! Utrolig – eller?

I fellesskap gjennom påsketiden – Dere er Guds tempel …

Refleksjon over dagens messetekster – … og den hellige Ånd bor i dere

I dag reflekterer vi over flere av messens tekster, noen korte bønn og en setning fra evangeliet. Velg gjerne en av dem og ta den med gjennom dagen.
Kirkebønnen (bønnen før lesningen) lyder slik: Allmektige og miskunnsrike Gud, la Den Hellige Ånd komme og ta bolig i våre hjerter og gjøre oss til sin herlighets tempel.

Er ikke dette en helt vidunderlig bønn, spesielt nå rett før pinse? Den hellige Ånd, denne utrolige kraften som er gitt til oss i dåpen, tar bolig i våre hjerter. Paulus spør i ett av sine brev: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel og at den hellige Ånd bor i dere?» (1 Kor 3,16) Ja, vet vi det? Hvordan virker det på deg når du hører disse ordene?

I evangelieverset, denne lille setningen som er innrammet av Halleluja-ropet og som leses rett før evangeliet, hører vi hva Jesus ber om: Jeg vil be min Far, så skal han gi dere en annen talsmann som skal være hos dere for alltid (Joh 14,16).

Ånden som bor i våre hjerter, skal være hos oss for alltid. Punktum. Også her blir vi lovet at Jesus ikke lar oss være alene her på jorden. Ånden bor i oss og vil ikke forlate oss. For en trøst – denne gang for disiplene og nå for oss. Vi er ikke alene!

Kommunionsverset lyder slik: Den Hellige Ånd som Faderen sender i mitt navn, han skal undervise dere om alt og minne dere om alt hva jeg har sagt (Joh 14,26). Den hellige Ånd er vår talsmann, advokat og også vår lærer. Siden vi bærer Ånden i oss, så har vi alt som vi trenger for å kunne følge i Jesu fotspor.

I evangeliet (Joh 17,1-11a) hører vi så dette: På den tid løftet Jesus blikket mot himmelen og sa: Og det evige liv, det er å kjenne deg, den ene, sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus. Ja så, er det evige liv definert på denne måten? Hva ville du si hva det evige liv er? Hvordan ville du beskrive det?

I disse lesninger og bønner utfoldes et unikt frelsesprogram for oss:
1. Ånden er hos oss, bor i våre hjerter.
2. Ånden kan vi ikke miste, den er der for alltid. Det har Jesus bedt Gud om. Jesu bønn er hørt, det er garantert.
3. Ånden lærer oss og minner oss om alt Jesus har sagt. Jesus har forkynt Guds rike, han har fortalt oss om Gud, vi har blitt kjent med Gud gjennom Jesus. Ånden minner og underviser oss om alt dette.
4. Derfor eier vi det evige liv som nemlig er: «å kjenne deg, den ene sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.»

Bilde: Den hellige Ånd, symbolisert av en due. Erzbistum Wien.

I fellesskap gjennom påsketiden – 17. mai. Juble for Herren all jorden!

Refleksjon over dagens responsoriesalme 68 i anledning nasjonaldagen. Gratulerer hele Norge!

Gud reiser seg, hans fiender spredes.
De som hater ham, flykter for hans åsyn.
Som røken svinner, blir de borte,
som voksen smelter for ilden, går gudløse til grunne.


Men de rettferdige jubler for Herrens åsyn.
De fryder seg og danser av glede.
Syng for Herren, spill for ham.
Fryd dere i Herren, dans for hans åsyn.


Faderløses far og enkers vern
er Gud i sin hellige bolig.
Han gir de ensomme et hjem,
åpner frihetens dør for de fangne.

Salme 68,1-4.6-7

I dag feirer vi Norges grunnlovsdag, Norges nasjonaldag. Begge betegnelsene brukes. Dagen ble feiret fra 1820-tallet. 1814 ble grunnloven undertegnet av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Først i 1947 ble 17. mai en offisiell høytidsdag, flaggdag og arbeidsfri. I dag feirer vi, danser, gleder oss, spiser og drikker noe godt i fellesskap (hvis smitteverntiltakene tillater det).

Vår salme beskriver en slik høytidsstemning. Fiender blir spredt, de rettferdige jubler for Herren. Gud gir de ensomme et hjem og åpner frihetens dør for de fangne. De menneskene som gjennom årtusener sang denne salmen, hadde ofte ikke en grunnlov som vi. Det fantes ikke stater med en godt utarbeidet grunnlov som tok seg av de enkeltes rettigheter og deres verdighet. Derfor var det Gud som de tok sin lit til når deres grunnleggende behov var truet.

Siden vi bor i Norge med sin utmerkede grunnlov, er mange av våre grunnleggende behov dekket. Det gjelder våre rettigheter og vår verdighet, sett fra myndighetenes side. Det gjelder at vi har mat på bordet, et tak over hodet, et godt helsesystem som tar vare på oss osv. Men det å leve Guds lov, det har også med våre og våre medmenneskers grunnleggende behov å gjøre: Det å føle seg elsket, verdsatt og tatt vare på. «Elsk Gud og din neste som deg selv.»

Gjør vi det, så hjelper vi Gud med å fullføre det som er nevnt i salme 68. Da er vi vern til foreldreløse og enker, vi gir de ensomme et fellesskap, vi sørger for frihet til dem som har stengt seg inne med en sorg, fortvilelse eller avhengighet. Dette er et gjensidig prosjekt. Som vi sørger for andre, så tar Gud og de andre seg av oss. Da kan vi fryde oss, juble, danse, synge og spille for Gud. Ikke bare på 17. mai, men alle dager i våre liv.

Bilder sr. Pauline, vår sakristan, som har pyntet St. Hallvard kirke i anledning dagen. Hjertelig takk!

I fellesskap gjennom påsketiden – Enhet er noe helt annet enn enighet

Refleksjon: p. Ragnars preken – … så de kan være ett som vi (Joh 17,12)

Mine kjære! Har Gud vist oss så stor en kjærlighet, da skylder også vi å elske hverandre. Gud har ingen noensinne sett; men dersom vi elsker hverandre, da bor Gud i oss, og hans kjærlighet blir fullendt i oss. Dette er tegnet på at vi forblir i ham, og han i oss: At han har gitt oss av sin Ånd.
Og selv har vi sett, og vi vitner at Faderen har sendt sin Sønn som verdens Frelser. Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham forblir Gud, og han selv i Gud. [Ja, vi har erkjent den kjærlighet som Gud har vist oss, og vi er kommet til tro på den. Gud er kjærlighet, og den som lever i kjærligheten, lever i Gud, og Gud i ham.
(1 Joh 4,11-16)

Kjære venner, 
Noen ganger i løpet av livet opplever vi noe som har så stor innvirkning på oss at det ikke bare forandrer hva vi gjør eller hvordan vi tenker, men også hvem vi er. På torsdag feiret vi Kristi Himmelfartsdag og i dag forbereder vi oss på at Den Hellige Ånd skal fylle oss med sin kraft. Det betyr at våre hjerter må være mottagelige; åpne. Vi må ønske å la oss forvandle av Gud. Slik at vi blir ett med ham og ett med hverandre. 

I evangeliet i dag hører vi Jesu bønn til Faderen: «bevar dem du har gitt meg så de kan være ett som vi.» Store deler av dette kapittelet hos Johannes er viet til temaet «enhet» og enhet er noe som Jesus nevner ofte i sin yppersteprestelige bønn; en bønn for apostlenes fremtid. Og her vårt tema for refleksjonen. Og det er litt snodig. Er det bare meg eller blir enhet ofte forvekslet med «enighet». Det er virkelig et snodig fenomen og jeg tror egentlig ikke dette er noe spesielt norskt, men kanskje det likevel er nettopp det. For «hvor vilde det bære hen, så længe vi ikke alle var enige» (… som Ibsen skriver i Fru Inger til Østråt). Vi er livredde for uenighet. Det er vel derfor vi ofte slenger på et «ikke sant?» på annenhver setning… 

Les videre her