Det glade budskap forkynt av apostelen Paulus (del 2)
Hvilket fellesskap i Kristus (en Cristo, se gårsdagens refleksjon) bør vi bygge?
Vi må finne en ny tilnærming, lage en ny vei, finne nye måter å leve på som naboer i ett menneskelig samfunn, som søstre og brødre i en familie der alle er skapt av en barmhjertig Gud.
Derfor beskriver apostelen Paulus gjentatte ganger hvordan vi – i Kristus – kan se på menneskeheten som ett legeme. Våre ulikheter er gaver, ikke trusler, som vi skal bruke til hverandres beste. I Kristus ble Paulus klar over at mennesker ikke er forskjellige fordi de prøver å være vanskelige eller onde – de er forskjellige fordi Ånden har gitt dem ulike gaver.
Mer enn noen gang før i vår historie trenger vi en ny type personlig og sosialt ‘drivstoff’. Ikke frykt, men kjærlighet. Ikke fordommer, men åpenhet. Ikke overlegenhet, men tjeneste. Ikke underlegenhet, men likhet. Ikke harme, men forsoning. Ikke isolasjon, men tilhørighet. Ikke fiendtlighetens ånd, men gjestfrihetens hellige Ånd.
Den beste veien, sa Paulus, er kjærlighetens vei [1. Korinter 13:13]. Gamle rangordninger for kjønn, religion, kultur og klasse må forsvinne: “Det er verken jøde eller hedning, slave eller fri, mann eller kvinne, for dere er alle ett i Kristus Jesus” [Galaterne 3:28]. . . [og] “det eneste som teller er tro som er virksom i kjærlighet” [Galaterne 5: 6]. Hvor Ånden er, er kjærlighet. Der Ånden er læremesteren, lærer folk å elske. [1]
[1] Brian D. McLaren, We Make the Road by Walking: A Year-Long Quest for Spiritual Formation, Reorientation, and Activation (Jericho Books: 2014), 217–218.