Nyheter

Refleksjon over dagens evangelium Mark 6,30-34 – Jesus ble grepet av en hjertens medynk med dem

«Kom med til et ensomt sted, hvor dere kan være alene og finne litt hvile.» Er det ikke det vi alle lengter etter om sommeren? Reise bort, se noe annet, være litt for oss selv, hvile fra hverdagens oppgaver og mas? Jeg tror, Jesus sikter enda dypere her. De som arbeider med å bringe Guds rike til jorden, de må ha en tid hvor de kan være alene med Gud, hvor de kan samtale om alt de har opplevd, lytte til hva Gud sier, la seg betrakte av Gud, la seg elske av Gud. Det handler om å være til stede, årvåken, men uten gjøremål. Bare være der. Bare være. Bare være sammen med Gud.

Sommeren er en utmerket tid for det. Vi kan velge en fin plass ute, se alt det fantastiske Gud har skapt, nyte naturen, skog, fjell, vann, kyst. Når vi øver oss i å bli stille, vil vi finne ut hvor mange indre stemmer som plutselig krever vår oppmerksomhet. Vi kan bli oppgitt over våre forstyrrende tanker, men da blir ting verre. Det beste er å bare la dem gli forbi, som skip på en elv. Ikke feste oppmerksomhet på dem. Gå stille tilbake til det å rette blikket mot Gud. Og la Gud se på deg – med sin store kjærlighet og miskunn.

Jesus og disiplene kan ikke finne en slik rolige plass. De har blitt for populære, deres ord møtte den store lengselen i hjertene til dem som lyttet til dem. Folk strømmer derfor sammen for å høre deres forkynnelse og for å bli helbredet. Og Jesus ser deres store behov, deres lengsel etter å få høre budskapet om den kjærlige Gud som elsker hver enkelt av dem. Han har medynk med dem. Derfor setter han sine egne behov til side og fortsetter å undervise og helbrede.

Om Jesus heter det at han valgte de tidlige morgenstunder før soloppgang for å finne tid til å være sammen med Gud. Omsorg for andre uten å ha omsorg for seg selv, fører til utmattelse og utbrenthet. Det å stå opp så tidlig går nok ut over nattesøvnen, men Jesus trenger denne tiden sammen med Gud for å kunne fullføre sin sendelse. Det blir forhåpentligvis enklere for oss å finne tid til samvær med Gud og omsorg for oss selv denne sommeren. Lykke til og Guds velsignelse!

Vi er nå midt i ferietiden (men vi fortsetter med refleksjonene). Vi ønsker dere alle avslappende og solrike sommerdager og håper at vi ALLE kan sees igjen i kirken til høsten! Beste hilsener fra staben i St. Hallvard.

… ikke slukke den veke som ennå gløder – Refleksjon over dagens evangelium Matt 12,14-21

Jesus trekker seg tilbake siden fariseerne har planer om å drepe ham. Men fortsatt helbreder han alle som kommer til ham, – og det er mange. Han svikter ikke sin sendelse, ikke engang når det fare for liv og helse. Det er en besluttsom og samtidig saktmodig og mild holdning som tilsvarer Jesajas lidende tjener. Matteus siterer her fra Jesajas bok. Den lidende tjener kommer for å forkynne folkene sannheten og loven, ikke ved å opptre offentlig med brask og bram, men ved å engasjere seg iherdig for at ‘et knekket siv ikke brytes, at den rykende veke ikke slukkes’.

Det svake skal kunne leve! Kun på denne måten kan Guds rike seire på jorden. Det er barmhjertighetens stille seier, ikke den støyende seieren til skryteren som alltid har rett. Der hvor det knekkes et siv eller slukkes en rykende veke, der er ikke Guds rike. Men der hvor rettighetene til de svake, de undertrykte, de fortapte blir satt i høysetet, der blir Guds rike synlig.

Refleksjon over dagens lesning 2 Mos 11,10-12,14 – Når dere spiser det, må dere ha belte om livet, sko på føttene og stav i hånden.

For samme natt vil jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både av folk og fe; og over alle gudene i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren. Men blodet skal være det merke som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ikke noe ødeleggende slag skal ramme dere når jeg slår Egypt. Siden skal denne dagen være en minnedag for dere. Da skal dere holde helg og høytid for Herren. En evig lov skal det være for dere å feire den i slekt efter slekt.»

For en natt! Israelittene feirer sin første pesach-fest og er rede til å vende ryggen til Egypt. Det er natten da Gud setter israelittene fri fra trelldom og undertrykkelse. Det er nettenes natt!

Les videre her
_{Bilde: Påskenattsfeiringen 2017, p. Carlo velsigner påskelyset, p. Myron holder lyset og prestestudent Joakim Teigen ministrerer}

Refleksjon over dagens lesning 2 Mos 3,13-30 – Jeg fører dere til et land som flyter med melk og honning

I de dager hørte Moses Herrens røst fra tornebusken si: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene,» sa han: «Han som heter Jeg er, har sendt meg til dere.» Så sa Gud til Moses: «Du skal si til israelittene: Herren, eders fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og så skal de kalle meg fra slekt til slekt. Gå nå og kall sammen de eldste i Israel og si til dem: Herren, eders fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har vist seg for meg og sagt: Jeg har sett til dere og vet hvordan de farer frem mot dere i Egypt. Derfor vil jeg føre dere ut fra Egypt, hvor dere har det ondt, og føre dere opp til det land som nå tilhører kanaaneerne og hetittene, amorittene og ferisittene, hivittene og jebusittene, et land som flyter med melk og honning. De kommer til å høre på det du sier. Og så skal dere, du og de eldste i Israel, gå frem for kongen i Egypt og si: Herren, hebreernes Gud, har møtt oss. La oss nå få lov til å dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren, vår Gud! Men jeg vet at egypterkongen ikke gir dere lov til å fare uten at han får kjenne en sterk hånd over seg. Så vil jeg rekke ut hånden og slå egypterne med alle de undrene som jeg vil gjøre blant dem. Da skal han la dere fare.»

Moses er et slikt utvalgt menneske. Han står foran Gud i tornebusken (se gårsdagens refleksjon) og lytter til hva Gud sier. Det trengs mange ord for å overbevise Moses om at han er utvalgt til å føre israelittene ut av Egypt. Men Moses er kun Guds redskap, han må ikke gjøre alt alene, Gud selv vil føre sitt folk: «Derfor vil jeg føre dere ut fra Egypt, hvor dere har det vondt, og føre dere opp til et land … som flyter med melk og honning.» For et løfte! Lengter vi ikke alle til et slikt land? Hva betyr det for meg, hvor er mitt land som flyter med melk og honning? Det er et land hvor jeg hører til, hvor jeg er hjemme, hvor jeg er velkommen … Kan hende at dette landet ligger dypt inne i meg selv…

Refleksjon over dagens lesning 2 Mos 3,1–6.9–1– Det sted du står på, er hellig jord.

Herren sa: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet, for han våget ikke å se på Gud.Så sa Herren: «Nå har nødropet fra israelittene nådd opp til meg, og jeg har sett hvordan egypterne plager dem. Så gå da; jeg sender deg til farao! Du skal føre mitt folk, israelittene, ut fra Egypt.»
Men Moses sa til Gud: «Hvem er vel jeg? Makter jeg å gå til farao og føre israelittene ut fra Egypt?» «Ja,» svarte han, «for jeg vil være med deg! Du skal få et tegn på at det er jeg som har sendt deg: Når du har ført folket ut fra Egypt, skal dere holde gudstjeneste på dette fjellet.»

Etter å ha slått i hjel en egypter flykter Moses til Midjan siden farao forfølger ham. Der befinner han seg utenfor faraos rekkevidde, han gifter seg og blir nomade og hyrde på randen av ørkenen. Der møter han en dag Gud som gir seg til kjenne som Gud til Moses forfedre, Abraham, Isak og Jakob.

Vi alle kjenner nok denne fascinerende fortellingen om den brennende tornebusken som ‘står i lys lue, men brenner ikke opp’. For et syn! Moses er nysgjerrig. Ikke så forunderlig siden han lever på randen av en ørken der det antakeligvis ikke skjer så veldig mye. Han nærmer seg, men blir stoppet. Gud befaler ham å ta av skoene siden grunnen han står på er hellig. Det ligner litt på Jakobs drøm om himmelstigen. Da Jakob våknet skjønte han at stedet han lå på, var hellig. Han kalte stedet Guds hus, Bet-El.

Gud har ikke glemt løftet han ga Jakob. Han ser nøden til hebreerne i Egypt som har blitt forsklavet og blir utnyttet og misbrukt. Han hører deres klagerop. Gud ser også Moses i Midjan som han sender tilbake til Egypt. Selvsagt vegrer Moses seg. Han har nå kone, barn og eiendom – og i Egypt risikerer han livet. Men Gud gir seg ikke. Han lover Moses å dra sammen med ham. Her kommer et helt nytt Gudsbilde til synet: en Gud som er med på vandringen, en Gud som er nær, som ledsager oss hvor enn vi går. Med dette tilsagnet fra Gud våger Moses å bryte opp og dra til Egypt.

Også i våre liv finnes det nok steder som blir til ‘hellig jord’ for oss. Vi har nok også erfart at Gud er med oss på vår livsvei. Kanskje kan vi ta oss litt tid for å minnes noen av stedene, hva vi har opplevd, hvor det var og hva som har kommet ut av dette møte med den levende Gud.