Nyheter

Dagens refleksjon over dagens lesning, Apostlenes gjerninger (Apg) 2,36-41

På dagen for pinsefesten sa Peter til jødene: «Så skal da hele Israel vite for visst: at denne Jesus som dere korsfestet, ham har Gud gjort til ‘Herre’ – til sin Salvede.»
Som de stod og hørte på alt dette, rammet det dem i hjertet, og de spurte Peter og de andre apostlene: «Men hva skal vi gjøre, brødre?» Peter svarte: «Vend om og la dere døpe, hver og en i Jesu Kristi navn, så dere kan få tilgivelse for deres synder. Da skal dere også få den hellige Ånds gave! For løftet gjelder dere og deres barn – og også ‘alle i det fjerne’, i så stort tall som Herren vår Gud vil kalle dem.»
Også mange andre ting la han dem inntrengende på hjerte, mens han innstendig bad dem: «La dere frelse fra dette villfarne folk!» Og de tok imot hans budskap og lot seg døpe; det var omkring tre tusen sjeler som den dagen sluttet seg til.

«Når du har hatt et godt møte og kommer derfra med en god nyhet, da trengs det ikke noe oppfordring for å forkynne den. Styrken som ligger i denne erfaringen, vil drive deg til å forkynne.» Det sier Luis Antonio Tagle (*1957), tidligere erkebiskop av Manila, nå kardinalprefekt av kongregasjonen for folkenes evangelisering i den romerske kurien.

Og sånn har det nok vært for Peter. Vi kjenner ham ikke som en talens mann. Men her strømmer ordene ut av ham. Han preker så overbevisende at det heter om hans tilhørere: «Det rammet dem i hjertet.» Påskens budskap treffer midt i hjertet, etterpå er livet annerledes enn før. Hjertet med sin egen visdom spør: «Hva skal vi gjøre?». Hjertet erkjenner at det må komme en grunnleggende forandring. Det vise hjertet velger livet, vil bryte opp og forlate det som hindrer oppbruddet. Det erkjenner de mennesker som tilbyr et fellesskap hvor det er godt å være.

Apostlenes gjerninger forteller om 3000 mennesker med slike vise og lydhøre hjerter. De lar seg døpe. Disse 3000 med sine troende hjerter var de første. Det begynte i Jerusalem og det har ikke sluttet den dag i dag. Mennesker med lydhøre hjerter finnes også i dag – og de vil finnes i morgen.

Dagens refleksjon over Maria av Magdala, evangelium Joh 20,11-18, gårsdagens fortsettelse

Disiplene gikk så hjem. Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. ¹² Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. ¹³ «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» ¹⁴ I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. ¹⁵ «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» ¹⁶ «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. ¹⁷ Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»
    ¹⁸ Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

For å bruke noe humor, satire og provokasjon i starten: Programlederen for NRKs ‘Nytt på Nytt’ Bård Tufte Johansen sa følgende i sendingen på 26.03.21: «VG skriver at det i Kina tradisjonelt forventes at gutter skal være sterke ledere, få gode karakterer og være gode i idrett. De skal være kvinner med andre ord».

Vi skal ikke inn i likestillingsdebatten her, men det var virkelig på plass at pave Frans i 2016, rett før Maria av Magdalas helgendag 22. juli, bestemte i dekretet ‘Apostola Apostolorum’ at dagen blir forandret fra ‘minnedag’ til festdag. Maria av Magdala fikk da også en egen prefasjon i kirkens liturgi. Apostola Apostolorum betyr ‘apostelens apostel’ på latin. Og det er Maria av Magdala!

For en kvinne! Hun blir virkelig apostlenes apostel, den som forkynner disiplene at Jesus lever. Drevet av lengsel og kjærlighet står hun under korset, holder hun ut sammen med Jesus til han dør, ser hun at han blir tatt ned fra koset, iakttar hun hvor Jesus blir lagt. Så kommer sabbaten, da må hun holde seg i ro. Men ved første anledning, dagen etter sabbaten, løper hun mens det enda er mørkt til graven. Hun må være nær Jesus, uansett!

Les videre her
_{Bilde: Matthias Grünewald, Isenheimer Altar, Oppstandelsen}

Dagens refleksjon: Påskepreken v/p. Ragnar

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort.  2 Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.»  ³ Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven.  ⁴ De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først.  ⁵ Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven.  ⁶ Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der,  ⁷ og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv.  ⁸ Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde.  9 Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. ¹⁰ Disiplene gikk så hjem.

Kjære venner, 

Påsken er og blir den største og viktigste høytiden i kirken. Den markerer selve fundamentet for vår kristne tro gjennom Jesu oppstandelse fra de døde. Den gir oss en garanti for vår egen oppstandelse og den gir oss håp i en tid fylt med smerte, isolasjon og usikkerhet. Kort sagt: Påsken minner oss om at midt i en verdensomspennende pandemi er livet verdt å leve! 

Som kristne vet vi at Jesus er virkelig tilstede i vår sjel, i kirken, i nattverden og i himmelen – dette gir mening til vår bønn. Det er noe som gir oss styrke og det gir oss frihet. I dag spesielt, så opplever vi gleden over oppstandelsen. Det er en glede jeg gjerne skulle ha delt med dere i fellesskap og ikke kun gjennom ord. Jeg skulle ønske vi sammen kunne sunget «Deg være ære» for full hals både i går kveld og i dag. Full kirke. Mange smil. Latter og glede over et nytt håp for verden. 

Les videre her
_{Bildet ble tatt av sr. Pauline i går i St. Hallvard kirke. Da lå ennå Jesus død i graven. I dag ligger den ikke lenger der.}

Dagens refleksjon over Påskens mysterium: Å lese Jesu liv som et sakrament.

Påskeaften skal være en stille dag. Det vi har hørt og opplevd i liturgien på Langfredag trenger tid til å bli tatt innover, bli ‘fordøyet’. Vi ærer Jesu Kristi frelsesverk ved å gå stille og ettertenksom gjennom denne dagen – før vi feirer de høytidelige påskevigilier om kvelden og natten.

I dag deler vi en refleksjon av Cynthia Bourgeault, en av lærerne på Center of Action and Contemplation (CAC) i New Mexico, USA. Dette senteret ble grunnlagt av Richard Rohr OFM, en fransiskanerpater som er viden kjent gjennom sine mange bøker. CAC sender ut daglige meditasjoner som anbefales (se og abonner gratis på cac.org). Cynthia Bourgeault delte sine tanker i forgårs om ‘Jesu lidelses visdom’ (for dem som vil lese teksten i original på engelsk, klikk her):

Jesu lidelse er virkelig mysteriet av alle mysterier, hjertet av den kristne trosopplevelsen. Med ordet «lidelse» menes begivenhetene som avslutter Jesu jordiske liv: han ble forrådt, dømt, naglet til korset og døde.

Bildet av en uskyldig og god mann ødelagt av maktene i denne verden, er en arketypisk menneskelig opplevelse. Det fremkaller våre dypeste følelser av anger og empati (og hvis vi er ærlige, også våre dypeste mørke sider). Det har blitt brukt til å gjøre oss opprørte og villige til å lete etter en syndebukk. Det er blitt brukt til å spre antisemittisme, til å fokusere på personlig skyld – «Kristus døde for dine synder» – og for å fremme hengivenhet på en sentimental og til og med fanatisk måte.

Fra et visdoms-synsvinkel, hva kan vi si om Jesu lidelse? Nøkkelen ligger i å lese Jesu liv som et sakrament: et hellig mysterium hvis egentlige formål ikke er å vekke empati, men å myndiggjøre mennesker (empowerment). Med andre ord, Jesus er ikke spesielt interessert i å øke verken din skyld eller din hengivenhet, men heller å utdype din personlige evne til å leve et helhetlig, et hellig liv forenet med Kristus og hele skaperverket. Hvis du er villig til å jobbe med den oppgaven, begynner Jesu lidelse å gi mening på en helt ny måte.

Les videre her

Dagens refleksjon over Jesu død på materpælen (Joh 19,28-30)

Nå visste Jesus at alt var ført til ende. Og for at Skriften helt ut skulle oppfylles, sa han ✝ «Jeg tørster.» Det stod et kar der, fylt med eddik. Noen tok da og mettet en svamp med eddik, festet den til et spyd og førte den til hans munn. Og så snart han hadde fått eddiken, sa han: ✝ «Det er fullbragt.» Så bøyde han sitt hode og utåndet.

Jesus dør på korset. En av de mest brutale måter å torturere og henrette et menneske på. Og dette skal ha vært Guds vilje? Har Gud krevd et slik offer av sin Sønn? Har Gud krevd blodig soning for våre synder?

Er det ikke heller slik at Gud har sendt sin Sønn til verden for å vise oss hvem Gud er? Ja, Gud har gitt sin Sønn i våre hender. Og Gud visste hvordan menneskene ville ta imot Kristus og hvordan det ville gå med ham til slutt. Men – Jesu død er et sterkt tegn på hvor høyt Gud elsker oss: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine” (Joh 15,13). Det har Jesus sagt i avskjedstalen til disiplene. Et like sterkt tegn som hans død er Jesu liv, hans forbilde og hans lære. Jesus har vist oss hvordan vi kan leve – og dø – i forening med Gud.

Jesus har gang på gang gjort det tydelig at Gud er kjærlig og barmhjertig. Og at det er Guds ønske at vi elsker Gud. For å kunne elske trenger vi frihet. Uten frihet ingen kjærlighet. Ja, Gud visste hvordan det skulle gå med Jesus. Men Gud tok denne risikoen, denne sjansen. For hvordan kunne vi ellers bli så godt kjent med Gud, hvordan kunne vi ellers komme så nær Gud? Gud ble for oss brød og vin, gitt til oss, vår næring på livsveien (jfr. p. Ragnars preken på Skjærtorsdag). Jesus har fullbrakt dette på korset.

Men i bunn og grunn kan vi verken fullt ut vite eller forklare hva Gud har tenkt, planlagt og gjennomført med og i Jesu liv, død og oppstandelse. Påskens mysterium er og forbli – et mysterium. Våre ord faller for kort. Allikevel må vi prøve å forstå, å finne ord for det som er så viktig å sentralt i våre liv, i vår tro.

Det vi nok kan si, er: Gud kan gjøre alt om til noe godt. Også Jesu brutale henrettelse. Også alt det vonde vi opplever i våre liv. Ingenting er umulig for Gud. Jesu død på korset kan derfor bli til vår alles frelse, den viser oss hvordan vi i og med Gud kan leve og dø.