I høymessen i går fortalte p. Ragnar at de første to messene var ‘fullbooket’. Så gledelig siden det er ferietid og mange menighetsmedlemmer er bortreist.
I sin preken tok p. Ragnar utgangspunkt i andre lesning fra Efeserbrevet: Velsignet er han, vår Herre Jesu Kristi Gud og Far! Gjennom Kristus har han fra sin himmel velsignet oss med alle åndelige gaver, i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå hellige og plettfrie for hans åsyn. Vi er utvalgt, minnet p. Ragnar oss om, utvalgt til å stå foran Guds åsyn her i messen. Vi mener alltid at det er vi som velger. Og det er jo også sant. Men Gud har utvalgt oss først. Vi sier ‘ja’ til denne utvelgelsen. Og blir dermed vitner og misjonærer for Guds kjærlighet.
Vår verden blir mer og mer grådig, vi blir mer og mer likegyldige – og nekter å ta ansvar for våre gjerninger. Gud blir glemt. Men lengselen er der. Den gjør seg bemerkbart i alskens sære sammenslutninger og bevegelser som ofte ikke fører frem til den ene og sanne Gud. Kanskje kan vi møte denne lengselen i våre medmennesker med vår rike kristne tradisjon, med “strømmer av visdom og forstand” (Paulus) som åpenbarer den levende, barmhjertige Gud?
George Orwell mente i sin tid at menneskene var drevet av “tro, håp og penger”. Så trist om dette var sant! Nei, kjærligheten må drive oss. Vi må bære vitnesbyrd om kjærlighet, nåde og barmhjertighet. Vi er sendt som ambassadører for Jesus Kristus, to og to, vi må ikke gjøre det alene (se også søndagens refleksjon).