Vi må være villige til å la oss reparere av Gud som lengter etter å gjøre oss hel. Tanker fra p. Ragnars preken siste søndag.
Lesningene i dag snakker om synden. Vi hører om Adam og Eva. Deres handlinger får destruktive følger.
Synden skjuler seg, også dens effekter. Synden holder oss fjern fra kjærligheten som Gud ønsker å gi.
Definisjonen av hva synden egentlig er, blir i dag bestemt av statsapparatet. Synden omfatter kriminelle, ulovlige handlinger. Det betyr også at ansvaret blir skiftet. Synden blir klinisk, upersonlig.
Hva synd er har ikke lenger å gjøre med skaden som synden gjør i forhold til Gud.
Men dagens lesninger handler om nettopp dette: vår relasjon til Gud kan bli skadet. Det ligger en utfordring her. Det kan være vår egen familie som kan gjøre det vanskelig for oss. Vår familie kan bli til et hinder for Gud å bruke menneskene, å bruke meg.
Vi kan ikke stoppe tankegangen der. Nå kommer kanskje en digresjon, men det kan være viktig å bruke litt tid på det: Hva skjer når vi søker Guds miskunn?
Kintsugi er et japansk håndverk. Noe som har blitt ødelagt, blir reparert med gull, for eksempel porselen eller keramikk. Etterpå har det en større verdi, er vakkert og unikt. Det viser skjønnheten i det som er ufullkomment. Kintsugi gjør at ingenting er ubrukelig.
Hva betyr det nå for oss som trenger Guds miskunn? Vi må være villige å la Gud reparere oss. «Selv om vårt ytre menneske går til grunne, fornyes vårt indre dag for dag» sier Paulus i andre lesning. Gud lengter etter å gjøre oss hel og fylle oss med sin kjærlighet.
Ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet.