Det var en ung journalist som konstaterte: Du må ikke alltid bla i gamle bøker for å la deg inspirere av livet til hellige mennesker. Av og til lever de direkte foran dine øyne, og du aner det ikke.
Sant nok, det finnes hellige mennesker iblant oss. Evangelisten Johannes har allerede beskrevet dem i sitt første brev som vi hører i dag som annen lesning:
Se hvilken kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn – ja, vi er det! …
Mine kjære! Allerede nå er vi Guds barn, men hva vi skal bli, er ennå ikke åpenbart. Vi bare vet at den dag det blir åpenbart, skal vi bli ham lik, for da skal vi se ham som han er.
Og enhver som har et slikt håp til ham, renser seg selv – likesom han selv er ren.
Den siste setningen sier noe om det å være hellig. Vi trenger kun å håpe på Gud. Vi kan håpe på at vi skal se Gud som Gud er. Hvis vi ennå ikke ha et slikt håp, en slik tro, så kan vi alltid be Gud om å gi oss den. Tro og håp er en gave fra Gud.
Når du leser nøye i Johannes brev, så står det et annet ord i siste setning: å rense seg selv. I andre oversettelser brukes det et enda sterkere ord: å helliggjøre seg selv. Vi helliggjør oss ved å håpe på Gud, ved å tro på Gud!
Tro, håp og kjærlighet, det er de store kirkelige dydene. Hver av dem er viktig. Sammen er de midlene på vår vei til hellighet.
Pater Henry sa i sin preken i formiddag: «Kjærlighet, barmhjertighet og ubetinget tilgivelse kan leves ut med Guds nåde.» Her får vi enda to viktige ingredienser i et hellig liv: Tilgivelse og barmhjertighet.
Og Saligprisningene, som Jesus forkynner i begynnelsen av Bergprekenen, dagens evangelium, gir oss enda flere pekepinn hvordan et hellig liv ser ut.
Og prøver vi å sette det ut i livet, da er vi på den riktige veien til å bli hellige mennesker.
I formiddag ble koret støttet av to unge volontører fra Bonifatiuswerk i Tyskland. De to sitter øverst. Til venstre er det Zorah Schwarz og til høyre Balthasar Böhmer. Begge hjelper Kontaktklubbens kjøkkengjeng og her (på bildet) støtter de koret. Tusen takk til dere begge to!
