Dagens meditasjon
På den tid sa Jesus til disiplene sine: «Dere har hørt det er sagt: ‘Du skal elske din neste’ – og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere; slik at dere kan bli barn av deres Far i himlene, – han som lar sin sol stå opp over ond og god, og lar det regne både over rettferdig og synder. For om dere elsker dem som elsker dere, hva lønn fortjener dere vel for det? Selv tolloppkrevere gjør det samme. Og om dere hilser deres landsmenn, men ingen andre, hva er vel det storartede ved det, – gjør ikke selv hedningene det samme? Men dere skal være fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.» (Matt 5,43-48)
«Hvem er en helt blant heltene? Den som gjør sin fiende til sin venn.» (Abot De-Rabbi Nathan, Midrasch)
Mest av alt strider kjærlighet til fienden mot våre naturlige tilbøyeligheter. Og likevel: Guds vilje er slutten på all fiendtlighet blant mennesker. Men opplever vi ikke gang på gang at vi mislykkes til tross for at vi ærlig prøver å omgås våre fiender på en god måte? Men hva kommer det egentlig av at jeg har fiender (mennesker som jeg føler ikke vil meg vel)? Kan det ikke være at jeg hater noe i meg selv, men ikke liker å se på det og i stedet legge merke til det enda mer hos noen andre – som jeg så avviser? En slik prosess (projeksjon) skjer vanligvis ikke bevisst. Kanskje må vi først lære å elske oss selv, å være gode mot oss selv, slik at vi ikke trenger å hate andre? Forsoningen med en annen person forutsetter forsoningen med oss selv. De som er forsont med seg selv, er Guds barn.