Det glade budskap forkynt i brevene til Paulus (del 1)
En stor del av tekstene i Det nye testamentet (NT) blir tilskrevet Paulus, denne store hedningenes apostel. Han er enten selv forfatteren eller det er andre skribenter – ofte Paulus’ elever – som bruker hans navn. Derfor er Paulus en unik skikkelse i NT.
(Det finnes bestrebelser for å kalle NT ‘Det andre testamentet’ og Det gamle testamentet (GT) ‘Det første testamentet’. Grunnen er at ordet ‘gammel’ forbinder man gjerne med noe som er uaktuelt, utdatert, ikke lenger gyldig. Men kristendommen bygger både på GT og NT, de jødiske røttene danner fundamentet, grunnmuren, og må anerkjennes og bevares.)
Ifølge Paulus er frelsen noe som vi alle kan oppleve, erfare på egen kropp, i egen sjel. Han selv hadde en dramatisk erfaring av Guds inngripen som førte til hans omvendelse. Paulus har ikke noe språk, ikke noe vokabular for å uttrykke denne skjellsettende opplevelsen og han strever med å finne de riktige ordene. Nybrottsarbeid! På denne måten har Paulus gitt oss kristne ord og uttrykk for å beskrive det som er viktig i vår kristen tro.
En av Paulus påfunn er ‘ny skapning’, for eksempel i brevet til Galaterne: «For det som betyr noe, er ikke å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning» (Gal 6,15). Etter sin omvendelse, følte Paulus seg som ‘nyskapt’, en ny mann, fylt med en kraft som han ikke hadde kjent før.
Et annet uttrykk er ‘en Cristo’, i Kristus. Det bruker Paulus omtrent et dusin ganger for at vi skal skjønne at frelsen er et felles prosjekt som vi alle deltar i. Paulus vil at vi skal få en kollektiv forestilling om frelsen – med liten suksess fram til nå.
Gjennom kirken, Kristi legeme, kaller Gud oss til en ny måte å leve på, en ny måte å forholde oss på til Gud, til andre og til verden. Paulus mener at kirken er ment å være et samfunn hvis livsstil strider mot den rådende kulturen. Vi vil kalle det motkulturelt i dag. Og det gjelder den dag i dag. Livsstilen er preget av å samarbeide snarere enn å konkurrere, å gi i stedet for å få, å dele i stedet for å samle, å ofre noe snarere enn å ha det behagelig, å tro snarere enn å vite, å leve i relasjon til andre snarere enn å leve anonymt, å elske i stedet for fiendskap. Denne måten å leve på betyr å ta del i Kristi liv – som del av Kristi legeme. Det gjaldt på Paulus’ tid og det gjelder i dag.