P. Ragnars preken fra siste søndag
Jesus forkynner sin avskjed! Det hører vi om i søndagens evangelium. Han gjør det under aftensmåltidet, da han for siste gang spiser sammen med sine disipler. Det kan ikke vært enkelt for dem. Jesus er deres mester, de følger ham på alle de veiene han måtte velge å gå. Og nå skal han forlate dem! Sant nok, de har nok følt at situasjonen med de jødiske myndighetene blir mer og mer vanskelig. Men disiplene har nok håpet på at det ville gå bra til slutt. Hva skal de nå gjøre – uten Jesus? De står på kanten av et stup.
Derfor kommer Jesus med de fantastiske ord: La ikke deres hjerter bli grepet av angst. Disse ordene var ikke viktigere enn nettopp denne dagen!
Også vi kjenner angst, i de siste få årene har vi kommet oss gjennom en pandemi, og så er det krig i Ukraina, nesten vårt naboskap. Det kan være fristende å vende blikket bort, å ikke se.
I Laudato Si snakker paven om verden preget av uro, grådighet og makt. Vi trenger en omvendelse. Fra å vende blikket bort fra alt som fortoner seg vanskelig, må vi komme til å oppnå en slags realpresens. Leve i virkeligheten. Skjelne hva som er riktig og galt.
Det kan sammenlignes som å være på en reise: vi må vite målet, og vi må vite hvordan vi skal komme oss dit. Vi mennesker befinner oss på vår livsreise: målet er likt for alle, måten å komme dit kan være ulik.
Det avhenger for eksempel av hva slags kompass vi bruker. Vi kan la andre bestemme, for eksempel tekniske hjelpemidler som GPS og google maps.
Men hvordan kan vi la Jesus Kristus bestemme? I Evangelium snakkes det om å tjene. Hvis Jesus er vår kompass, så må vi velge Hans vei, en tjeners vei. Da blir vi mer og mer til den vi følger. Vi kan med fordel tjene de mennesker som ikke kan gi oss noe tilbake. Da opplever vi Guds kjærlighet og omsorg.
Den utfordringen gjelder hver og en av oss. Men husk: Den gode hyrde er alltid med oss! La oss be om mot og styrke å følge Ham.