I fellesskap gjennom kirkeåret – Elsk deres fiender!

Refleksjon over dagens evangelium Matt 5,43-48 – Be for dem som forfølger dere!

På den tid sa Jesus til disiplene sine: «Dere har hørt det er sagt: ‘Du skal elske din neste’ – og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere; slik at dere kan bli barn av deres Far i himlene, – han som lar sin sol stå opp over ond og god, og lar det regne både over rettferdig og synder.
For om dere elsker dem som elsker dere, hva lønn fortjener dere vel for det? Selv tolloppkreverne gjør det samme. Og om dere hilser deres landsmenn, men ingen andre, hva er vel det storartede ved det, – gjør ikke selv hedningene det samme? Men dere skal være fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.»

I går hørte vi at vi skal vende det andre kinnet til når noen slår oss. Tung kost! Jesu bergpreken er sannelig ikke barnemat. I dagens lesning går han enda lengre: Elsk deres fiender! Hva? Betyr det at når noen slår meg, så skal jeg ikke bare vende det andre kinnet til, jeg skal i tillegg ‘elske’ angriperen?

Det å bære nag, å være fornærmet, å forakte og hate noen som gjør ondt mot meg, er forståelig og menneskelig. Vi kan ha disse følelsene. Men det som er viktig er jo hva vi så gjør med våre følelser, hvordan vi bearbeider dem. Når noen har gjort noe ondt mot meg og jeg går rundt med mine dårlige følelser mot vedkommende i uker, måneder, ja kanskje år, så blir følelsene til noe som skader meg. Jeg blir bitter, grinete og ulykkelig. Et lykkelig og fritt liv er ikke lenger mulig. Jeg blir en slave av mine bitre følelser.

En annen synsvinkel er: Kan jeg se mine egne svakheter og skygger, kan jeg tilgi meg selv at jeg er som jeg er, kan jeg på denne måten også tilgi den andre? Når jeg er ærlig, så vet jeg om min egen egoisme, min griskhet, min likegyldighet og treghet og mine andre feil. Når jeg kan se at mine ‘fiender’ er mine medmennesker, mine søstre og brødre som sliter med de samme vanskelighetene, så har jeg tatt det første steget. «Gud lar sin sol går opp over god og ond, han lar det regne både over rettferdige og syndere.» Er det bare den ene av disse kategoriene – ‘god og ond’ og ‘rettferdige og syndere’ – som beskriver meg eller min nabo?

Og enda en tanke: Hvordan er det for eksempel når jeg på en søndag kommer ut av kirken og hilser på folk? Nå i Corona-tiden skjer dette jo ikke hyppig. Skulle jeg har vært så heldig og fått en av de få billettene som åpner for min deltakelse i messen, så er det kanskje ikke så mange på kirkebakken som jeg kan hilse til. Men kanskje husker jeg det fra før i tiden: Blir det ikke slik at jeg holder meg til de mennesker jeg kjenner og prater kun med dem? Ser jeg de andre, de med en annen hudfarge og etnisk bakgrunn, barna som løper mellom beina til de voksne, de som står alene og kjenner ingen? «Om dere hilser deres landsmenn, men ingen andre, hva er vel det storartede ved det?»

«Men dere skal være fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.» Fullkommenhet er en stor oppgave og utfordring!

Bilde: Pilegrimsgruppen fra St. Hallvard og St. Marien-Bergedorf på vei opp til Saligprisningens fjell (mars 2013). På denne høyden nær Kapernaum skal Jesus har holdt sin bergpreken.

I fellesskap gjennom kirkeåret – Å vende det andre kinnet til

Refleksjon over dagens evangelium Matt 5,38-42 – Har ‘ikke-vold’ en sjanse i konfliktløsning?

På den tid sa Jesus til disiplene sine: «Dere har hørt det er sagt: ‘Øye for øye, tann for tann.’ Men jeg sier dere at dere ikke skal gjengjelde angrep. Tvert imot, – om noen slår deg på ditt høyre kinn, vend også det andre til; om en stevner deg for retten for å få din kjortel, så la ham få kappen med; om noen tvinger deg til å gjøre tjeneste én mils vei, så følg to mil med ham. Til den som ber deg skal du gi; den som vil låne av deg skal du ikke vende ryggen».

«Øye for øye, tann for tann.» Denne regelen fra annen Mosebok (2 Mos 21) var ment for å begrense konflikter, for å unngå voldsspiralen. Dynamikken i konfliktene skal holdes i tømmene på denne måten, men den kan løpe løpsk, også når man prøver å holde seg til regelen. Hvordan håndterer vi konflikter? Har ‘ikke-vold’ en sjanse? Menneskeheten ble i løpet av sin historie trent på to muligheter: å unndra seg, være passiv, eller øve motstand, være aktiv. På politisk plan finnes lignende alternativer. Motstand kan fort bety krig, den verste av alle mulige veier.

Når vi ser på dagens kriger, så er det ganske ofte stormaktene som er innblandet og som har mest nytte av en bevæpnet konflikt (Syria, Afghanistan, Irak, Libya m.m.). De ønsker å bruke siner våpen for etterpå å kunne produsere nye som er enda mer ødeleggende, tjene penger ved å selge flere våpen til aktørene, vinne makt og innflytelse. Ofrene er sivilbefolkningen som oftest nok mister livet eller livsgrunnlaget. Når de så prøver å flykte til de landene som tjener mest på krigen, for å bygge opp et nytt livsgrunnlag og leve i fred, blir de gjerne hindret, avvist og sendt tilbake. Kynisk, eller?

Mye bedre er det å prøve å pålegge en person eller makt som utløser en konflikt, økonomiske sanksjoner som merkes i egen lommebok. Men ofte er stormaktene ikke enige om slike grep siden de har egne interesser i konfliktene.

Det finnes et eget forskningsområde som prøver å finne ikke-voldelige måter å løse konflikter på. Mye handler om å samle kontrahentene rundt et bord hvor de kan forhandle med like rettigheter. Konflikter bør løses i samtaler, ikke på slagmarken. Det samme gjelder også våre personlige konflikter.

Hva foreslår Jesus? Hans måte er enda mer radikalt enn det vi har nevnt hittil. Vi skal ikke øve motstand mot en angriper. Tvert om, vi skal avvæpne ham ved å gjøre det han krever – og enda mer: «Om noen slår deg på ditt høyre kinn, vend også det andre til; om en stevner deg for retten for å få din kjortel, så la ham få kappen med; om noen tvinger deg til å gjøre tjeneste én mils vei, så følg to mil med ham.»

Jesus foreslår altså en slags tredje vei for å løse en konflikt: ikke å være passiv, ikke å øve motstand, men å være kreativ, mild og ydmyk. På denne måten tvinges en angriper å måtte velge mellom godt og ondt. Ved å bli konfrontert med det gode, blir det onde synlig, klart og tydelig. Som Fjodor Dostojevskij sier:

«Jesus satser på saktmodighet ved ‘å vende det andre kinnet til’. Det er et fryktelig maktmiddel som tvinger enhver å velge mellom godt og ondt.».

Bilde: freebibleimages.com

I fellesskap gjennom kirkeåret – Sennepsfrøet er mindre enn alle frøsorter…

… men det blir større enn alle hagens vekster. – Refleksjon over dagens evangelium Mark 4,26-34

På den tid sa Jesus: «Det er med Guds rike som med et såkorn en mann har latt falle i jorden. Om han sover eller våker, om det er natt eller dag, så spirer og vokser kornet, uten at han vet hvordan det går til. Av seg selv bærer jorden grøde; først strå, så aks, så fullt korn i akset. Og når åkeren står der moden, kommer sigden frem, for da er tiden inne til å høste.»
Og han fortsatte: «Hva skal vi nå sammenligne Guds rike med? Hva for et bilde skal vi ta? Det er som sennepsfrøet. Det er mindre enn alle andre frøsorter når det blir lagt i jorden, men når det først er sådd, vokser det opp og blir den største av alle havens vekster, med store grener, slik at himmelens fugler kan slå seg ned i skyggen av det.» (Mark 4,26-32)

Her sammenligner Jesus noe veldig stort – Guds rike – med noe veldig smått – et sennepsfrø. Og han forklarer at et frø, når det først er sådd, begynner å spire og vokse uten at mennesket vet hvordan. Det minste blir til det største! Uten menneskets inngripen! Jesus forklarer at et frø, når det først er sådd, begynner å spire og vokse uten at mennesket vet hvordan. Det å bygge Guds rike har ikke noe å gjøre med å bygge et verdslig rike. Et ord blir sådd, evangeliet, og alt annet utvikler seg av seg selv, liksom automatisk. Er dette ikke en stor oppmuntring og trøst for oss?

Men, det som trengs, er jo å ta imot dette ordet. Grunne på det, bevege det i hjertet – som vi hørte om Maria i går. Vi må kunne høre ordet, derfor trenger vi et åpent hjerte – og noen som forkynner. Det siste kan også være en rolle vi selv blir kalt til å innta. Og så vil Guds rike utvikle seg, vokse, bære frukt. Gud og mennesket går sammen om det prosjektet, men vi kan forvente med tillit at Gud bærer den største byrden og bringer vårt lille bidrag til fullendelsen.

En liten morsom historie til slutt som skal understreke denne felles innsatsen av Gud og mennesket: En prest besøker en bonde på hans gård og ser sammen med ham over de praktfulle, blomstrende åkrene. Så sier presten: “Er det ikke fantastisk hva Gud og du har fått til her?” Bonden svarer kontant: “Du skulle ha sett, hvordan det så ut her, da Gud ennå jobbet helt alene.” Redaksjonen ønsker en god søndag til dere alle!

I fellesskap gjennom kirkeåret – Minnedag for Marias rene hjerte

Refleksjon over dagens evangelium Luk 2,41-51 – Og Maria grunnet på alt dette i sitt hjerte

Hvert år pleide Jesu foreldre å dra opp til Jerusalem på påskefesten; og det året han fylte tolv år, drog de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de vendte hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem, uten at foreldrene visste om det. De tenkte at han sikkert var med i reisefølget, og først en dagsreise på vei begynte de å lete etter ham blant slektninger og kjente. Men da de ikke fant ham, måtte de vende tilbake til Jerusalem og lete etter ham der.
Og tre dager senere kom de over ham i templet; der satt han blant de lærde, lyttet til dem og stilte dem spørsmål. Og alle som hørte ham, var ute av seg over hans forstand og over de svarene han gav.
Da hans foreldre så dette, ble de ganske bestyrtet, og hans mor utbrøt: «Barn, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige for deg.»
Han svarte: «Men hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg hører til der hvor min far er?» Men de forstod ikke hva han mente.
Deretter gikk han med dem hjem til Nasaret, og levde der som en lydig sønn.
Men hans mor gjemte minnet om alt dette i sitt hjerte.

I går feiret vi Jesu Hjertefest. I dag minnes vi hans mor Marias rene hjerte. Hvordan ser det ut i dette hjerte i dagens evangelium? Jesus er elleve eller tolv år gammel, da foreldrene drar opp til Jerusalem for å feire påskefesten der. Han må regnes som nesten voksen etter datidens standard. Påskefesten utløste hvert år en slags folkevandring. Alle i Palestina som noenlunde kunne bevege seg, vandret opp til Davids by. Den lille familien på tre var nok underveis med sin større familie og mange venner fra Nasaret og omegn. Sånt sett kan foreldrene ikke bebreides for at de ikke passet den unge Jesus godt nok.

For Jesus er det åpenbart helt naturlig å bli i templet for å lære og snakke om Gud etter at festen er over. Han må ha blitt helt oppslukt av lærdommen som blir ham tildel der. Han lytter, spør og får svar og gi selv svar på spørsmål som blir stilt ham. Han har funnet sitt livs kilde. Han tenker ikke på sine foreldre og skjønner ikke at Maria er så opprørt da hun og Josef endelig finner ham. Da har det gått 5 dager uten at de har sett hverandre. Utenkelig for oss i dag. Men åpenbart heller ikke problemfritt for foreldrene denne gang. Maria og Josef må ha hatt fire dager med voksende sorg, angst, fortvilelse og uro. Hvor er deres sønn?

Da de omsider finner ham i templet og forstår at han ikke har sett noe problem med ‘forsvinningen’, må Maria lette på trykket: «Barn, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Vi har vært så engstelige for deg!» For Jesus er det så naturlig å være i templet at han ikke engang skjønner hvorfor foreldrene skulle lete etter ham. Snakk om misforståelser; foreldre forstår ikke sønnen og sønnen ikke foreldrene. Allikevel bryter de nå opp sammen, og evangelisten nevner eksplisitt at Jesus er dem en lydig sønn etterpå. Jesus var sikkert ikke komfortabel med at han hadde forårsaket angst og uro hos foreldrene, hadde lært av denne opplevelsen og ville gjøre det godt igjen.

Og Jesu foreldre? Om Maria heter det at hun tok vare på alt dette i sitt hjerte (Luk 2,51b). Vi hører denne setningen to ganger i samme kapitlet. I vers 19 står det: Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.  Situasjonen her er den at gjeterne hadde besøkt Maria og Josef rett etter Jesu fødsel i stallen i Betlehem og fortalt om engelens budskap på marken. For en uvanlig og spesiell opplevelse! Maria er et menneske som grunner i sitt hjerte på det som skjer i hennes liv. Hun reagerer ikke med det samme, kommenterer eller vurderer eller setter ting i bås, men tar seg tid til å ‘grunne over’ det som skjer. Denne holdningen er virkelig verdt en minnedag! Særlig i vår tid hvor så mange ‘ufordøyede’ kommentarer og utsagn blir lagt ut umiddelbart på nettet og andre medier og forårsaker så mange misforståelser og lidelser.

Bilde: Maria og den lille Jesus, skisse tegnet av p. Rory Mulligan SM