Guds engler er ikke langt unna. Tanker fra p. Ragnars preken på første søndag i fastetiden.

I dag hører vi om Noah i første lesningen. Og det er ikke uten grunn. Ifølge Paulus er historien om Noah og floden et tegn på dåpen: “Gud ventet langmodig, mens arken ble bygd, at noen kunne bli frelst gjennom vannet.”

Hva er det vi ofrer i fastetiden? Vi ofrer noe av vår vanlige komfort og noe som er viktig for oss. Men vi kan oppdage at det vi har satt så stor pris på før, er ikke lenger så viktig.

Men vær på vakt! Vi burde undersøke nøye hva som blir erstatningen for det vi ofrer. Er det noe som bringer oss nærmere Gud? Det er pekepinnen for å finne en god erstatning.

Og så burde vi spørre oss: Vil vi egentlig at Gud kommer nær oss? Vil jeg det? Vil jeg be mer, gå oftere i kirken? Hvis ja, så tar det tid og tålmodighet å bygge relasjon med Gud, på lik linje med ethvert vennskap.

Ja, vi blir prøvet. Guds engler er ikke langt unna. Kristus har lovet å være hos oss alltid.

Prøvelser og lidelser har sin plass. Men vi behøver ikke oppsøke dem aktivt. Men det hjelper å forberede seg til at lidelser og prøvelser kan komme. Når vi da havner i urolig farvann, kan vi bedre komme oss gjennom det fordi vi vet hva vi kan gjøre, hvordan vi kan forholde oss i vanskelige tider.

sondagsblad-240218-240225

Noen bilder fra messene kl. 11 og 18 og tanker fra p. Ragnars preken

Askeonsdag markerer begynnelsen av Fastetiden. Den varer 40 dager og slutter med den Stille Uken og det hellige Triduum, Kirkens største feiring som begynner Skjærtorsdag og strekker seg over tre dager fram til Påskevigilien.

Som navnet sier er det en tid med faste, bønn og almisser. Alt som tjener menneskene, som tjener deres og vår egen frihet, som tjener vår relasjon med Gud, bør vi ta for oss i Fastetiden. Det er faktisk en gledens tid!

Fastetiden har bibelske røtter. Vi kjenner historien om Jesus som etter sin dåp holdt til 40 dager i ørkenen. Jesus ble fristet og han kom seirende ut av denne prøvelsen. Vi hører om dette førstkommende søndag, da i evangelisten Markus veldig korte versjon.

P. Ragnar sa i hans preken på Askeonsdag: Fastetiden vil gjøre oss istand til å motstå fristelser. Da hjelper det å be, gjøre bot, gi avkall på noe som er viktig, gjøre gode gjerninger. Det er en fantastisk tid til å være nær Ham på korset. Vi retter blikket mot Ham som viser oss sin uendelige kjærlighet.

Hva vi gjør i Fastetiden, bestemmer vi selv. Kanskje ser vi ikke så mye på TV eller PC, kanskje kutter vi ut noe søtsaker, alkohol, nikotin, kjøtt eller andre ting vi liker.

Men vi kan også gå ett nivå opp. Er vi vant til å be hver eneste dag? Da går det greit, men ellers blir det slit når vi foretar oss det.

Hva med naboen som vi ikke liker? Kan vi gjøre noe her? Kan vi ofre noe av den komforten vi er vant til? Kan vi gjøre noe ekstra av kjærlighet til våre medmennesker?

Måtte Gud gi oss mot og styrke til å leve årets fastetid meningsfylt!

Når bare én i menigheten er utestengt, så er vi ikke et fellesskap. Tanker fra p. Ragnars preken siste søndag.

I evangeliet hørte vi om en spedalsk som blir helbredet av Jesus. Spedalskhet var den verst tenkelige sykdommen på Jesu tid. Det fantes ingen midler til å helbrede den. I tillegg betydde det for den som ble rammet, å få en umenneskelige behandling. De spedalske ble utestengt, adskilt, isolert og overlatt til ensomhet. De ble ekskludert av enhver fellesskap.

Vi vet hvilke konsekvenser denne og lignende handlinger hadde for Jesus. Ved å bryte Moseloven ble fariseerne hans mektige fiender. Senere blir også Jesus foraktet, utstøtt og forlatt. Og ikke bare det, men henrettet på en særdeles brutal måte. Vi går nå inn i Fastetiden, da minnes vi spesielt Jesus som gir seg hen for at vi kan leve.

Jesus ga den helbredede mannen beskjed om å vise seg for prestene. Dette var en tydelig beskjed til de skriftlærde. Guds nåde er for alle! Ikke bare for de rene og lovlydige.

Hvordan omgås vi hverandre, spesielt her i menigheten? Ser vi hverandre? Lytter vi til hverandre? Behandler vi de andre som søsken?  Det trengs ofte kun enkle handlinger som bryter ned våre fordommer og hemninger.

Når vi blir sett, da blir vi hel. Forholdet mellom oss blir gjenopprettet. Gud rører ved våre hjerter, her og nå, i vårt fellesskap.

Alle kan vi bidrar. Husk, egne interesser må ikke gå ut over andre mennesker. Vi kan fremme aksept og toleranse om vi vil. Når bare én i menigheten er utestengt, så er vi ikke et fellesskap.

Rekker vi hånden ut til den som trenger det!