Ukens pave Frans

Ordet og Ånden

Guds Ord spres når vi blir salvet av Den hellige ånd. Uten Ånden ville forkynnelsen verken ha sjel eller liv i seg, og vi ville bare spre ideer eller forskrifter og regler som skulle følges.

Pave Frans, desember 2024

Foto: Vatican Media
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar

Advent: Våk og be! Knytt dere sterkere til Kristus!

Kom, Herre Jesus! Meningen med adventstiden, tanker fra diakon Mathias’ preken siste søndag.

Godt nytt år! Ja, i dag har vi begynt adventstiden og et nytt kirkeår.

Adventstiden, hva skal vi gjøre med disse fire ukene? Dessverre, vi misforstår ofte meningen med denne spesielle tiden. Gå for eksempel på byen og se på butikkene, det som skjer der. Også vi kristne er opptatt av gaver, julebord og julemat i denne tiden.

Men det som advent betyr er: Ankomst. Vi bør forberede oss på Jesu ankomster. Ja, du leser riktig, ankomster i flertall. Det er nemlig ikke bare Jesu ankomst her på jorden denne gangen for 2000 år siden. Vi bør forberede oss til Jesu ankomst i dag og på ‘den siste dagen’, den dag vi dør og går over til et nytt liv hos Gud.

La oss se på dagens tekster. I første lesningen møter vi profeten Jeremia. Han blir deportert fra sitt hjemland, sammen med sitt folk som må deretter leve i eksil. Jeremia klamrer seg til håp. Han snakker om den rettferdige spiren som skal komme: «I de dager, når den tid kommer, lar jeg en rettferdig spire vokse frem for Davids ætt. Han skal gjøre rett og rettferd i landet. I de dager skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt.»

Dette minner oss om Jesaia: «En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe.» Når et tre hugges ned, står stubben igjen. En skadet stubbe kan fremme nytt liv, dette kan vi se når vi rusler gjennom skogen. Jesaia vet: Kongens konge skal komme. Gud er trofast og holder løftene sine!

Evangeliet beskriver først endetiden: «Det skal komme jærtegn i sol, i måne og i stjerner, og på jorden skal folkene leve i angst og urolig lytte til havets og brenningens torden; og mennesker skal forgå av redsel og gru for verdens skjebne.» Skremmende ord!

Men også her er det håp: «Men når alt dette begynner å skje, da rett ryggen og løft hodet, for da er befrielsen nær! Men vær på vakt, så dere ikke lar dere sløve av utsvevelser og svir, eller av livets bekymringer.»

Utsvevelser, med det menes uhemmet fråtsing, noe som skjer ikke så sjeldent særlig på denne tiden av året og særlig julekvelden. Da mister vi kontrollen. Og det andre er: Ikke vær engstelige, ikke gi etter for livets bekymringer. Våk og be! Knytt dere sterkere til Kristus!

Tenk om Jesus kom tilbake på juledag, 25. desember. Hvordan ville vi da bruke adventstiden?

La oss elske Gud og vår neste! Dette er det viktigste og beste vi kan gjøre her på jorden.

Vi har håp om å få den evige gleden i neste liv. Men allerede her på jorden kan vi glede oss som barn, særlig på juledagen. Dette Jesusbarnet er nemlig samtidig barn og konge.

Kjenner dere den filippinske skikken med å feire Santo Niño? Jesus, konge, møter oss både på juledag og på den siste dagen. Derfor kan vi rope med lengsel: kom Herre Jesus!

Bilde: Santo Niño, Wikimedia

Ukens pave Frans

Jesus, jeg stoler på deg

Den mest populære bønnen, som flyr som en pil direkte til Kristi hjerte, sier ganske enkelt: «Jeg stoler på deg.»

Ingen andre ord er nødvendige.

Pave Frans, november 2024

Foto: Catholic News Agency
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar

Hilsen fra oss pilegrimene i Roma, del 4

For å være ærlig, vi er dessverre ikke lenger i Roma. Vi kom hjem helskinnet og glad allerede på tirsdag kveld. Nå er det på tide å fortelle dere om de siste to dagene i fantastiske Roma.

Da må vi også nevne Elisabethsøstrene som hadde åpnet sitt gjestehus for oss. Nei, dette er ikke særlig spesielt, alle som er så heldige å bestille når det er en plass å få, kan bo her i klosteret. Men vi var en stor gruppe og fikk drahjelp av Elisabethsøstrenes provinsial i Norge, sr. Katharina. Tusen hjertelig takk!

Søndag kveld kunne vi invitere til felles middag. Budsjettet så ut som om dette var mulig. Derfor dro vi til Alfredo, en restaurant som sr. Irene i resepsjonen hadde anbefalt. Men før det fikk vi med oss en konsert i den flotte, lille basilikaen Santa Prassede, rett rundt hjørnet fra vårt bosted. Den kirken hadde vi besøkt allerede på første dag. Mosaikkene er særdeles flotte og å høre på kormusikk i disse spesielle omgivelser ga stort inntrykk. (Klikk på bildene for å se dem i full størrelse.)

Maten smakte særdeles bra etterpå. Folk koste seg, vil jeg påstå. Tilfreds gikk vi til sengs og våknet til vår siste hele dag i den evige byen.

Da var det virkelig på tide å besøke Peterskirken. Her var det kø og det tok litt tid for å komme gjennom sikkerhetskontrollen. Men det lønnet seg å vente.

Mandag ettermiddag var det fritt frem for ting som pilgrimene ennå ville gjøre i Roma. Siden dagen var regntung, valgte de fleste å ikke være så mye utendørs. Da passet det bra med shopping eller hvile. Så kom den siste morgenen med messe sammen med søstrene kl. 6.30 for morgenfuglene (omtrent halvparten av gruppen), god frokost og avskjed. Tusen takk for en fantastisk tur!