I fellesskap gjennom kirkeåret – Vi er kalt til å bygge et nytt, bedre fellesskap

30. juli 2021 Nyheter

Det glade budskap forkynt av apostelen Paulus (del 2)

Hvilket fellesskap i Kristus (en Cristo, se gårsdagens refleksjon) bør vi bygge?

Vi må finne en ny tilnærming, lage en ny vei, finne nye måter å leve på som naboer i ett menneskelig samfunn, som søstre og brødre i en familie der alle er skapt av en barmhjertig Gud.

Derfor beskriver apostelen Paulus gjentatte ganger hvordan vi – i Kristus – kan se på menneskeheten som ett legeme. Våre ulikheter er gaver, ikke trusler, som vi skal bruke til hverandres beste. I Kristus ble Paulus klar over at mennesker ikke er forskjellige fordi de prøver å være vanskelige eller onde – de er forskjellige fordi Ånden har gitt dem ulike gaver.

Mer enn noen gang før i vår historie trenger vi en ny type personlig og sosialt ‘drivstoff’. Ikke frykt, men kjærlighet. Ikke fordommer, men åpenhet. Ikke overlegenhet, men tjeneste. Ikke underlegenhet, men likhet. Ikke harme, men forsoning. Ikke isolasjon, men tilhørighet. Ikke fiendtlighetens ånd, men gjestfrihetens hellige Ånd.

Den beste veien, sa Paulus, er kjærlighetens vei [1. Korinter 13:13]. Gamle rangordninger for kjønn, religion, kultur og klasse må forsvinne: “Det er verken jøde eller hedning, slave eller fri, mann eller kvinne, for dere er alle ett i Kristus Jesus” [Galaterne 3:28]. . . [og] “det eneste som teller er tro som er virksom i kjærlighet” [Galaterne 5: 6]. Hvor Ånden er, er kjærlighet. Der Ånden er læremesteren, lærer folk å elske. [1]

[1] Brian D. McLaren, We Make the Road by Walking: A Year-Long Quest for Spiritual Formation, Reorientation, and Activation (Jericho Books: 2014), 217–218.

I fellesskap gjennom kirkeåret (Olsok) – Frelsen kan erfares i egen kropp og sjel

29. juli 2021 Nyheter

Det glade budskap forkynt i brevene til Paulus (del 1)

En stor del av tekstene i Det nye testamentet (NT) blir tilskrevet Paulus, denne store hedningenes apostel. Han er enten selv forfatteren eller det er andre skribenter – ofte Paulus’ elever – som bruker hans navn. Derfor er Paulus en unik skikkelse i NT.

(Det finnes bestrebelser for å kalle NT ‘Det andre testamentet’ og Det gamle testamentet (GT) ‘Det første testamentet’. Grunnen er at ordet ‘gammel’ forbinder man gjerne med noe som er uaktuelt, utdatert, ikke lenger gyldig. Men kristendommen bygger både på GT og NT, de jødiske røttene danner fundamentet, grunnmuren, og må anerkjennes og bevares.)

Ifølge Paulus er frelsen noe som vi alle kan oppleve, erfare på egen kropp, i egen sjel. Han selv hadde en dramatisk erfaring av Guds inngripen som førte til hans omvendelse. Paulus har ikke noe språk, ikke noe vokabular for å uttrykke denne skjellsettende opplevelsen og han strever med å finne de riktige ordene. Nybrottsarbeid! På denne måten har Paulus gitt oss kristne ord og uttrykk for å beskrive det som er viktig i vår kristen tro.

En av Paulus påfunn er ‘ny skapning’, for eksempel i brevet til Galaterne: «For det som betyr noe, er ikke å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning» (Gal 6,15). Etter sin omvendelse, følte Paulus seg som ‘nyskapt’, en ny mann, fylt med en kraft som han ikke hadde kjent før.

Et annet uttrykk er ‘en Cristo’, i Kristus. Det bruker Paulus omtrent et dusin ganger for at vi skal skjønne at frelsen er et felles prosjekt som vi alle deltar i. Paulus vil at vi skal få en kollektiv forestilling om frelsen – med liten suksess fram til nå.

Gjennom kirken, Kristi legeme, kaller Gud oss ​​til en ny måte å leve på, en ny måte å forholde oss på til Gud, til andre og til verden. Paulus mener at kirken er ment å være et samfunn hvis livsstil strider mot den rådende kulturen. Vi vil kalle det motkulturelt i dag. Og det gjelder den dag i dag. Livsstilen er preget av å samarbeide snarere enn å konkurrere, å gi i stedet for å få, å dele i stedet for å samle, å ofre noe snarere enn å ha det behagelig, å tro snarere enn å vite, å leve i relasjon til andre snarere enn å leve anonymt, å elske i stedet for fiendskap. Denne måten å leve på betyr å ta del i Kristi liv – som del av Kristi legeme. Det gjaldt på Paulus’ tid og det gjelder i dag.

I fellesskap gjennom kirkeåret – Vi trenger den hellige Ånds ild

28. juli 2021 Nyheter

Brian McLaren skriver om behovet for den hellige Ånds virke i dag:

I de to årtusener siden Kristus vandret med oss ​​på denne jorden, har vi ofte prøvd å temme den hellige Ånd ved å formulere håndterbare doktriner. Vi har byttet ut Åndens ild mot isen av religiøs stolthet og byråkrati. Vi har gjort vinen om til vann, og latt vannet stå igjen og bli lunken. Kristi budskap om Guds rike hvor alle kan leve i fred og alle ting deles slik at enhver har alt som trenges til et godt liv, dette budskapet har vi gjort om til noe der vår grådighet og egoisme kan leve videre i beste velgående. Derfor er vår kristendom degenerert til et religiøst system blant andre – med alle de problemene som også finnes i andre religiøse systemer. Det kan være trangsyn, egoistisk, smålig, dømmende, kald og fiendtlig adferd, rett og slett et religiøst system som er en fiende av et lykkelig og fritt liv.

I en verden full av store utfordringer, i en tid som vår, kan vi ikke nøye oss med en tung og ubevegelig religion. Vi kan ikke prøve å sperre Ånden inn i en boks. Vi må oppleve Pinsens mektige storm. Vi trenger at hjertene våre blir tent av Åndens ild. [1]

[1] Brian D. McLaren, We Make the Road by Walking: A Year-Long Quest for Spiritual Formation, Reorientation, and Activation (Jericho Books: 2014), 205. 
Bilde: Fredsduen, katholisch.de

I fellesskap gjennom kirkeåret – Den hellige Ånds gjerninger

27. juli 2021 Nyheter

Det glade budskap forkynt i evangelisten Lukas’ andre bok Apostlenes gjerninger

I begynnelsen av evangeliet etter Lukas mottar Jesus den hellige Ånd. Jesus blir i den anledningen kalt den elskede Sønnen. Han handler med Guds kraft, snakker med Guds autoritet og elsker med Guds kjærlighet. Gjennom Åndens gave – gitt til Jesus, blir Guds rettferdighet kunngjort og åpenbart. Jesus frigjør syke fra sykdommene og undertrykte fra sine synder. Jesus gjør de fattige rike ved å forkynne det gode budskap om den messianske bryllupsfesten som er åpen for alle.

I Apostlenes gjerninger, også skrevet av Lukas, blir den samme Ånd utgytt over en gruppe av Guds døtre og sønner som overgir seg selv helt til Guds kjærlighet. Jesus sier til disiplene: “Dere vil motta kraft når den hellige Ånd kommer til dere, og da skal dere være mine vitner i Jerusalem, over hele Judea og Samaria og helt til jordens ender” (Apg 1: 8).

Den åndelige sannheten er denne: det er forskjell på kunnskap «på is» og kunnskap «i brann.» For mange kristne er deres tro ofte bare kunnskap «på is», en teori som lagres et sted i hodet. Kunnskap «i brann» derimot blir vunnet i praksis, gjennom troserfaringer, og den oppbevares i hjertet. Selv om vi kaller dem begge for tro, er det en forskjell mellom intellektuell tro og reell tillit. Det er en forskjell mellom det å snakke om omvendelse og det å leve i Guds kjærlighet. Det siste fører oss dithen at vi i tillit lever et kjærlig liv. Bare det siste er bibelsk tro: når vår livsvei, våre handlinger, samsvarer med det vi sier.

Ånden lærer oss denne nye veien. Da Jesus døde, hadde ikke apostlene en åndsfylt tro. Selv om Jesu mor Maria, Maria av Magdala og flere andre kvinner ble igjen under korset, forlot alle mennene (unntatt én) Jesus. Apostlene ble vettskremte. De manglet overbevisning, tro og tillit. Men etter Jesu oppstandelse skjedde det noe stort med dem: de ble forvandlet – totalt. De ble forandret innenfra, av den hellige Ånd. Disiplene ble omformet til mennesker «i brann», “mennesker som snur hele vår verden på hodet” (Apg 17: 6).

Vi er kalt til å gå i Jesu og disiplenes fotspor. Også vi har mottatt den hellige Ånd. Forhåpentligvis er eller blir da også vi ‘mennesker i brann’!

Bilde: Wikimedia Commons, Pinse, Katholische Kirche St. Peter, Büsserach, Sveits
Tankene er inspirert av Richard Rohrs daglige meditasjoner 7. juli, cac.org

I fellesskap gjennom kirkeåret – Ukens pave Frans

26. juli 2021 Nyheter

“Det er en forskjell mellom å vite, ha kunnskap om noe, og å kjenne igjen. I hovedsak får denne forskjellen oss til å forstå at vi kan vite forskjellige ting om en person, danne oss en mening, stole på hva andre sier om den personen. Vi møter kanskje den personen nå og da i nabolaget; men alt det er ikke nok. Dette er en kunnskap som jeg ville betegne som vanlig, overfladisk og som ikke anerkjenner personens egenart og personlighet. Vi løper alle denne risikoen: vi tror vi vet så mye om en person, enda verre, vi bruker etiketter og setter personen i bås»

Pave Frans, generalaudiens 30. juni 2021