Refleksjon over søndagens evangelium Joh 10,11-18 – Jeg setter livet inn for mine får

På den tid sa Jesus: “Jeg er den gode hyrde. En god hyrde setter sitt liv inn for fårene. En leiekar derimot, en som ikke er noen riktig hyrde og som ikke selv eier fårene – ser han ulven komme, forlater han fårene og flykter. For han er en leiekar bare, og har ikke hjerte for fårene. Men jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine, og mine kjenner meg – slik som Faderen kjenner meg, og jeg Faderen; og jeg setter livet inn for mine får.” (Joh 10,11-15)

Pater Ragnars anbefaling for i dag er å lese pave Frans’ budskap for Verdensbønnedagen for kall (den gode hyrdes søndag). Den finnes på engelsk (Saint Joseph: The Dream of Vocation) her og på norsk her. Pater Ragnars preken følger på søndag.

Stenhuggere på 1100-tallet har hugget i hard sten et håpets bilde. Håp for alle som tenker at de ikke har gjort det de skulle i sine liv. Håp for alle som har falt dypt – uansett hvorfor og hvordan. Guds kjærlighet bærer også den hjem som ikke kan tro, som ikke lenger har håp. Også den som alle andre har avskrevet.

Det jeg yter og presterer, er ikke avgjørende. Heller ikke det der jeg har sviktet og gjort noe ondt. Det siste ordet har den oppstandne Kristus. Og han bærer. Og ikke bare Judas.

Refleksjon over dagens lesning (Apg 9,1-20) – Apostelen Paulus’ omvendelse

Lesningen i dag er omfattende, kanskje den mest gripende, uforståelige og rystende omvendelseshistorie i Det nye testamentet. I neste avsnitt finnes det et sammendrag, men les gjerne hele teksten her.

Denne historien er så viktig at den står to ganger i Apostlenes gjerninger, i kapittel 9 og 22. Gud bruker kraftige, ja dramatiske midler for å få den fanatiske Saulus på bedre tanker. Saulus må først oppleve døden før han kan vende om. Tre dager er han blind – og han spiser og drikker ingenting. Tre dager som er avgjørende for hele hans liv. Saulus må ned i det dypeste mørket. Alle hans planer, hele hans tankesett og hans menneskeforakt må dø. Saulus ber. Som hos Jesus kommer oppstandelsen etter tre døgn – for Saulus med hjelp av disippelen Ananias. Saulus får synet igjen, han drikker og spiser og kommer til kreftene.

Dette er veien for oss alle: død og oppstandelse. Vi må bli født på ny. Med Paulus skal vi lære å gå denne veien. Det gjør vondt, vi blir redde og skremt. Gud virker fraværende. Lys, liv og sannhet er tilsynelatende tapt. Men Gud er ikke borte. Lyset, livet og sannheten er der. De kan ikke fornemmes siden dødens mørke omgir oss. Men så kommer tidspunktet da vi kan se igjen.

Bildet: Blomst på Golanhøydene, nær Damaskus (HHM)

Refleksjon over dagens lesning (Apg 8,26-40) – Apostelen Filip og den etiopiske skattmesteren

Vi kan bare ane hvilken effekt denne dåpen har hatt for det etiopiske hoffet og hele folket. Skattmesteren har sikkert ikke holdt sin nye tro for seg selv da han kom hjem til Etiopia. Vi lærer noe viktig i denne lesningen. Mange mennesker er søkende, søkende etter mening for sine liv. Den etiopiske hoffmannen var tydeligvis et slikt menneske. Han leser i skriftene. Han søker med sin forstand, men han har nok også en lengsel i hjertet. Han ønsker å forstå. Så får han hjelp, helt uforventet og på et underfullt vis. Han får den beste læreren han kunne ønske seg – i apostelen Filip. Filip åpner etiopierens forstand og hjerte ved hjelp av den hellige Ånd. For en lykke! Etiopieren ber om å bli døpt med det samme. Et ønske som Filip oppfyller. Deretter skiller de to lag, fornøyde og lykkelige.

Denne måten å gå frem på kan være en mal for hvordan troen formidles. Bibelen kan være grunnlag og utgangspunkt. Men det trengs forklaringer. De som søker, må få hjelp, en eller flere kyndige personer som ledsager dem. Og det kreves interesse, lengsel og åpenhet hos dem som søker. Skrittene blir som så: Lengsel; lese i Bibelen; kontakt til menigheten; spørsmål og svar; nærhet og ledsagere. Fellesskap er viktig og en forutsetning. For oss alle!

Refleksjon over dagens lesning (Apg 8,1-8) – Hvis hvetekornet ikke faller i jorden og dør…

På den tid brøt det løs en voldsom forfølgelse av kirken i Jerusalem, og alle unntatt apostlene spredtes ut over bygdene i Judea og Samaria. Fromme mennesker begravet imidlertid Stefanus og holdt en stor dødsklage over ham. Men Saulus forsøkte å tilintetgjøre kirken; han gikk fra hus til hus, slepte både menn og kvinner ut og sendte dem i fengsel. Men de som var blitt spredt, drog fra sted til sted og forkynte evangeliet. (Apg 8,1-4)

Saulus inntar scenen – han som senere blir til Paulus, den store apostelen. Saulus forstår seg selv som glødende forsvarer av jødenes tro. Han er elev av Gamaliel, ‘en ekte fariseer’ som han sier om seg selv. Jødenes tro stadfester at en som dør på marterpælen (5 Mos 21,23), umulig kan være Messias. Derfor må tilhengere av Jesus utryddes. Saulus kjenner ingen nåde. Han er en fundamentalist, ja, en fanatiker. Vi hørte i går at han ‘bifalt’ (!) mordet på Stefanus.

Fundamentalisme og fanatisme vil utrydde det som ikke passer inn i egne konsepter. Også i dag møter vi dem overalt, kanskje mest ødeleggende på nettet. Der spres det hatbudskap og løgn som ild i tørt gress. Hva kan jeg foreta meg for å gå imot disse strømninger preget av forakt for mennesker – og skaperverket? På hvilke områder tenker og handler jeg på et fundamentalistisk vis?

Til slutt et klokt ord fra pave Johannes XXIII (1881-1963):
“Ikke krev altfor mye av deg. Det å lete hver dag fredelig og rolig etter det gode er nok.”

_{Bilde: Når frøene blir spredt blomstrer det opp på mange ulike steder (Apg 8,4, siste setning i lesningen ovenfor)}