Gjør veien klar!

Det er vår oppgave, den må ikke bagatelliseres! P. Ragnars preken på 2. søndag i advent.

I dag passer det godt med evangeliet om Johannes Døperen fordi vi har voksendåp. Evangelisten Markus begynner sitt evangelium med nettopp Johannes.

Evangelisten lar oss ikke vite noe om Jesu eller Johannes’ barndom og oppvekst. Markus begynner med noen korte setninger om hvem Johannes og Jesus er og hva de gjør.

Begge to er fattige og ydmyke. Og disse kvalitetene er viktige også for oss når vi prøver å bygge opp en god relasjon til Gud. Adventstiden er en viktig og passende tid til dette, men selvsagt ikke utelukkende.

I advent forbereder vi oss ikke bare å feire Jesu fødsel for 2000 år siden, vi forbereder oss til Jesu annet komme. Forberedelsen inkluderer bønn, faste og almisser. Da er fokuset på noe helt annet enn det frenetiske konsumet som råder rundt omkring oss i disse tider.

Den viktigste natten i verdenshistorien blir dannet om til en matorgie med levende lys. Vil vi ha det slik?

Vi bør be mer, håpe mer, gi mer og være mer. Vi er Guds redskaper. Johannes oppfordrer de som lytter til ham: Gjør veien klar!

Det er vår oppgave, og den må ikke bagatelliseres.

Vi selv kan være en røst som roper i ødemarken. Vi må aldri gi opp, også når det er få som vil lytte til oss.

Advent, en tid til forberedelse og omvendelse. I lesningen hører vi en klar tale fra profeten Jesaja. Trøst mitt folk! Rydd vei for Herren! Rop med kraftig røst, du Sions gledesbud! Vær ikke redd!

Det begynner her, med deg og meg. La oss være villige til å leve i Guds kjærlighet. Måtte den alltid være kilden til alt i våre liv.

Ukens pave Frans

Adventstiden

Her er et godt program for adventstiden: Å møte Jesus, som kommer i hver eneste bror og søster som trenger oss, og dele med dem det vi kan; å lytte, vår tid og konkret hjelp.

Pave Frans, desember 2023

Foto: CNS photo/Vatican Media
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar

Adventstiden har kommet – med fokus på glede, håp og forventninger

Gud er helt annerledes! P. Ragnars preken på første søndag i advent – og litt mer

Da har vi kommet til første søndag i advent. Vi retter våre blikk på det som skal komme. De siste ukene handlet tekstene i liturgien mye om dom og dommedagen. Nå skifter vi fokus til glede, håp og forventninger. Vi venter på Jesu komme – denne gang som barn i krybben og i dag som den oppstandne Kristus som ønsker å bo i våre hjerter.

Hva tror du er selve grunnlaget for det som skal skje? Jo, det er Guds kjærlighet. Gud elsker hver av oss uten unntak. Uten unntak!

Hvorfor er det for oss ofte så vanskelig å akseptere at vi er elsket uten krav, uten betingelser? Vi kan knapt tro på at det forholder seg slik.

Det skyldes nok at vi tror vi må gjøre oss fortjent til at noen sier ja til oss, at noen mener det godt med oss, at noen elsker oss. Vi blir belønnet når vi er greie og gjør som vi blir fortalt. Slik har vi blitt opplært til, det er vår menneskelig erfaring med vår omverden.

Men det er helt annerledes med Gud. Vi må ikke fortjene Guds kjærlighet. Den er der for oss, alltid.

Vi kan heller ikke gjøre oss fortjent til Guds kjærlighet. Fordi vi alle er syndere. Jesus har kommet for å helbrede og sette oss fri. Det er ikke en belønning, men medisin for vår sjel.

Det samme må da også gjelde for sakramentene, eller?

Les videre og se flere bilder her