Frans av Assisis gode forbildet
Det trengs hellig, omsorgsfull og ydmyk respekt for alt som er skapt! P. Ragnars preken fra siste søndag
Lesningene fra denne søndagen handler om å vende om. For Jesus er det å vende om til Gud en hjertesak. Jesus snakker til fariseerne og sammenligner dem med tollere og skjøger. For en provokasjon for de lærde jødiske lærerne!
Jesus sier dem rett i ansiktet at skjøger og tollere – i motsetning til dem – kan se hva som skjer i møte med Jesus. De vender om. Fariseerne derimot er så selvgode – og dermed blinde – at de ikke kan se hvem Jesus er.
I dag markerer vi siste søndag i Skaperverkets tid som begynte 1. september og avsluttes 4. oktober, festdagen for den hl. Frans av Assisi. Frans er et godt forbilde når det gjelder å leve et autentisk kristent liv i samsvar med skaperverket.
Frans brydde seg om de marginaliserte. Å gjøre det gir en indre fred. Vår tro skal vise seg i omsorg, omsorg for hverandre og for naturen. Jorden er gitt oss som en gave. Vår pave Frans understreker det gang på gang.
Enhver skapning har sin hensikt. Ingenting er overflødig. Dette forholdet viser Guds kjærlighet. Gud har skapt en universell kommunion, et universelt fellesskap av alt.
Vi er en stor familie. Derfor trengs det hellig, omsorgsfull og ydmyk respekt for alt som er skapt. Og det samme gjelder for vårt forhold til Gud.
Lev et meningsfullt liv! Det gjør vi ved å pleie forholdet til Gud, til hverandre, til Skaperverket. Alle henger de sammen, alle er avhengige av hverandre.
For eksempel: Det holder ikke å resirkulere når jeg ikke elsker min neste.
Torsdag kommer en ny encyclika, etterfølgeren av Laudato Si, som visstnok skal få navnet Laudato Deum. Vi kalles til å tenke og prioritere litt annerledes enn før. La Kristi sinnelag prege deres ferd!
Frøets mirakel
av Elin Anker
Alt har sin tid. Høsten er her og gjennom hele september og frem til 4. oktober er det også Skaperverkets tid. Alt som har nådd modenhet er klar til å høstes. En del av avlingen er til umiddelbar nytelse, men mye skal lagres slik at vi har grønnsaker, sopp, frukt og bær gjennom hele vinteren.
Det er også frøsettingens tid. Mange arter danner frø i overveldende, nærmest sløsende mengder. Også om høsten kan en bli slått av undring over det som med rette kan kalles frøets mirakel. Om frøet ikke havner i jorden, vil det etter hvert dø uten å spire. Men får det de rette forholdene vil det – så å si gjennom sin egen oppløsning – både spire og blomstre etter sin helt egne guddommelige oppskrift. Dette er ett av naturens mirakler som løftes frem i de bibelske tekstene og som vi kjenner så godt fra lignelsene Jesus selv forteller.
Prestekrager, jonsokblom, blodstorkenebb og solblom er alle beskjedne markblomster som vokser vilt i naturen rundt oss. I løpet av sommeren har vi samlet frø fra disse og en god del andre arter, og i begynnelsen av september har vi (Magnus Eng, Erik Aashamar og jeg) sådd frøene i gressbakken ved det sydvestre hjørnet av kirken vår. Hvem vet, om et par år har det kanskje blitt en liten blomstereng der, til glede så vel som til undring?
I Laudato Si’ siterer Pave Frans et hyrdebrev fra Den kanadiske bispekonferanse (Kap.2.85, se note 20 for ref):
«Fra de videste panoramaer til de aller minste levende vesener er naturen en konstant kilde til undring og ærefrykt. Det er også en kontinuerlig åpenbaring av det guddommelige.»
Reisebrev fra Assisi – dag 7/7
Etter en fin avslutningskveld går turen tilbake til Roma og Oslo
Det ble en glede for alle å høre at reisekontoen hadde nok penger igjen for å spandere det siste måltidet i Assisi for oss alle. Hurra! Da ble det Ristorante Terrazze Properzio en gang til. Vinden og temperaturen tilsa at vi skulle finne en plass innendørs, noe vi gjorde. Også inne var det stemningsfullt, se selv:
Vi spiste et godt måltid og det manglet heller ikke på god vin. Glade og mette ruslet vi hjem. Det var på tide å legge seg – siden vi måtte opp ganske tidlig. Bussen skulle hente oss allerede kl. 7 om morgenen. Den kom presis. Ikke alle var uthvilte innen da.
Det ble en fin busstur med sol og mye flott landskap. Da vi tok en pause på en rasteplass langs motorveien, ble bussen inspisert av politiet, men de var nok mer ute etter vår sjåfør og hans papirer. Etter et kvarter kjørte politibilen til side. Den hadde blokkert vår reise videre inntil da. Seansen ble dokumentert med kamera. Om dette var lovlig?
Vi hadde ulike fly tilbake. De som tok KLM via Amsterdam og Lufthansa via Frankfurt ble ganske forsinket fra Roma og rakk så vidt sine fly videre til Oslo. Det ble en utilsiktet og slett ikke etterlengtet treningsøkt for noen. KLM kunne ikke transportere koffertene mellom flyene på så kort tid, de kom dagen etter. Den store gruppen som hadde booket SAS, hadde derimot flaks. Gaten for ankomst og avgang i København var den samme.
Takk for en veldig fin tur! Det blir nok mimrekveld senere om høsten. Vi har fortsatt litt igjen på reisekontoen slik at vi kan kose oss i menighetssalen med minner, bilder, mat og drikke. Forslag til dato kommer snart.
Reisebrev fra Assisi – dag 6
Eremo delle Carceri – i regnvær
Vår siste hele dag i Assisi har kommet, tiden gikk så fort, dessverre! På den andre siden har vi sett mye, vi hadde mange fine opplevelser sammen og god tid til samtale, kos og moro. For en givende tid!
I dag skulle vi altså opp til kløften nedenfor toppen av Monte Subasio, fjellet som rager høyt over Assisi med nesten 1300 moh. I en av de ganske utilgjengelige gjelene på sørvestsiden av fjellet hadde Frans og hans følgesvenner et tilholdssted. Det bestod denne gang av intet annet enn flere huler i en bratt og furet kløft. Ikke akkurat luksus!
Siden regnet silte ned denne formiddagen kunne vi få et ganske livlig inntrykk av hvordan det måtte ha vært å leve og be i disse fuktige og mørke furer i fjellet. Brødrene levde som eremitter, en steinkast eller mer fra hverandre. Silenzio hele dagen og natten.
De sprekeste av vår gruppe valgte å vandre til Carceri på den bratte skogsstien. Det ble ikke enklere da det begynte å regne underveis. Kalksteinene ble ganske sleipe og farlige i slikt vær. Gruppen støttet og oppmuntret hverandre – og alle kom helskinnet frem til målet etter halvannen times slit.
Resten av gruppen tok to av de smarte 8-seters drosjene som man støtter på overalt i Assisi, og kom seg ganske bekvemt opp til kløften. Stedet er et fransiskansk helligdom og vi ble rett etter inngangsporten minnet om at vi ikke skulle prate. Silenzio!
I dag preges eremitasjen av mange små bygninger, som nesten virker som om de ha blitt bygget oppå hverandre. Mye av byggverket ble opprettet, da fransiskanermunken og helgen Bernardin av Siena bodde på stedet tidlig på 1400-tallet. Da ble det bygget celler til munkene på eremitasjen og et lite refektorium, som vi kunne besøke. Den hellige Frans’ hule med soveplassen (en blank stein!) og bønnekroken fikk tak og murer rundt seg. De siste stedene kunne vi stikke innom ved å krype nedover bratte og trange trapper og enda trangere åpninger til neste rom. Det ble morsomme bilder av slikt, en av dem ser du nedenfor.
Da vi hadde kommet gjennom den trange porten, som viste seg å være utgangen på den andre siden av eremitasjen (veien gjennom de små byggene er enveiskjøring – heldigvis!), kom vi inn i skogen ved å passere over kløften. I dag skjer dette ganske bekvemt over en steinbro. Det som fortsatt ikke er ufarlig – særlig i fuktig vær – er å besøke hulene til de andre første brødrene. Til Rufinos hule kom vi oss ganske enkelt, men Matteos og Leones plass måtte vi gi avkall på denne gang.
Det ble to stille dog innholdsrike timer med mye bønn og meditasjon her oppe på nesten 800 moh. Vi deltok i middagsbønnen kl. 12.15, sunget av en ung, blid søster og en streng, svarthåret munk. Deretter reiste noen av oss hjem med drosje, de andre tok bena fatt. En del av gruppen tok seg inn til lunsj i «stallen», restauranten La Stalla som ligger omtrent halvveis tilbake til byen langs veien. Her fantes et esel, men oksen så vi ikke.
