Hvordan håndtere det vi eier? Den rike tolleren og den rike unge mannen

1. november 2022 Nyheter

To veldig ulike reaksjoner på et møte med Jesus – p. Ragnars preken fra siste søndag

To rike personer møter Jesus. De reagerer helt ulikt på dette viktige møtet. Evangelisten Lukas forteller om tolloppkreveren Sakkeus i Jeriko (Luk 19,1-10) og en rik, navnløs mann som er rådsmedlem (Luk 18,18-24, jf. Matt 19,16-26, se nedenfor). Det blir to ekstremer: Den ene blir sett opp til, har en æresplass i samfunnet og eier mye. Den andre eier også mye, men er foraktet og sett ned på.

Sakkeus skammer seg ikke for å klatre på et morbærtre – som en guttunge. Hva skal han der oppe? Jo, han er liten av vekst, men har et stort ønske om å se Jesus. Siden det er mye folk som står tett langs gatene for også å få et blikk på Jesus, kan han ikke se noe. Altså: opp på treet med Sakkeus. Han bryr seg ikke om hva folk mener om det. Foraktet er han uansett.

Det helt utenkelige skjer: Jesus ser opp til ham som henger der mellom grenene. Ja enda mer, Sakkeus får beskjed at Jesus ønsker å ta inn hos ham. Og Sakkeus, overlykkelig, donerer med det samme halvparten av alt han eier. For en omvendelse!

Og den rike unge mannen? Han har også behov til å se Jesus. Men i møtet med Jesus er ikke han villig til å gi fra seg noe av det han eier. Han går bedrøvet bort. Jesus sier da: «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.» De som hører det, er sjokkerte: «Hvem kan da bli frelst?», spør de.

Men Jesus ønsker at disiplene lærer å konsentrere seg om det som er viktig: å overgi seg til Guds barmhjertighet – og ikke stole på egne ressurser isteden.

Og en siste ting: Jesus valgte Sakkeus for å gjeste ham. Det var mange av folket i Jerikos gater ikke enig i: «Han har tatt inn hos en syndig mann!» Deres selvgodhet gjør dem blinde. Og vi? Gleder vi oss over det Jesus gjør? Våger vi å møte Jesus som vi er? Har vi kjærlighet nok til å la andre gjøre det samme?

Les tekstene her. Bildet: freebibleimages.com

Ukens pave Frans

31. oktober 2022 Nyheter

For mye “jeg”

La oss passe oss for narsissisme og ekshibisjonisme, som har sitt opphav i forfengelighet, og som fører også oss kristne til alltid å ha ordet “jeg” på våre lepper. “Jeg har gjort dette, jeg sa det, jeg forsto det”…Der det er for mye “jeg”, blir det for lite Gud.

Pave Frans, oktober 2022

Foto: CNS/Paul Haring
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar

Bønn er medisin for vår tro

26. oktober 2022 Nyheter

Pave Frans om bønnens sentrale rolle i våre liv

«Jesus tilbyr oss et middel for å gjenopplive en lunken tro. Og hva er midlet? Bønn. Ja, bønn er medisin for tro, det er sjelens rehabilitering.

Det må imidlertid være konstant bønn. Hvis vi må gjennom behandling for å bli bedre, er det viktig å følge behandlingsopplegget godt, ta medisinen trofast og regelmessig på rett måte og til rett tid.

Dette er nødvendig i hele livet. La oss tenke på en potteplante: vi må vanne den konsekvent hver dag. Vi kan ikke vanne den og deretter la den stå uten å gi den vann i en uke!

Enda mer med bønn. Vi kan ikke bare leve på sterke øyeblikk med bønn eller sporadiske intense møter, og deretter «gå i dvale». Vår tro ville tørke ut. Vi trenger det daglige bønnens vann, vi trenger daglig tid dedikert til Gud, slik at Han kan gå inn i vår tid, inn i våre liv; vi trenger regelmessige møter der vi åpner våre hjerter for Gud slik at han daglig kan utøse kjærlighet, fred, glede, styrke, håp over oss, og på den måten nære vår tro.»

Pave Frans ~ Angelus 16. oktober 2022

Hvordan be?

25. oktober 2022 Nyheter

Vår holdning er viktig! P. Ragnars preken fra siste søndag.

Jesus bruker direkte tale i søndagens evangelium om fariseeren og tolleren i templet (les her). Han forteller historien «til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på andre».

«To menn gikk opp i templet for å be. Den ene var fariseer, den andre tolloppkrever», forteller Jesus. Fariseeren, en bønnens mann som mange på dagens tid så opp til, trer frem i templet. Fariseeren er kun opptatt av seg selv. Det går klart ut av hans bønn. Han er universets midtpunkt. Han lovpriser seg selv.

Tolleren er den rake motsetningen. Tolloppkreverne på den tid var foraktet siden de jobbet sammen med okkupasjonsmakten, ja, de var til og med hatet av noen. I bønnen viser det seg at tolleren innser: «Jeg strekker ikke til!» Er fariseeren arrogant, så er tolleren ydmyk. Tolleren vet om hans svakheter, han er seg bevisst at han kunne bli et mye bedre menneske.

Det hjelper om vi ville sammenligne oss med den vi egentlig burde være. Hvordan ville Gud ønske at vi var, at jeg var?

Siste søndag hørte vi at det er godt å si til Gud: «Din vilje skje!» Vi sier det faktisk i enhver «Fader Vår». Og det er godt å be om nåden å fornemme Guds vilje for oss.

Det trengs ikke lange fraser. Vår holdning er viktig. Hvis vi går tilbake til fariseeren og tolloppkreveren: Står vi hovmodig i rampelyset og ber om ros fra Gud og mennesker, eller holder vi oss ydmykt i bakgrunnen og ber om Guds barmhjertighet?

Vi burde være som tolleren. Vi burde skjønne at vi ikke makter å gjøre noe godt uten Gud. Vi burde la Gud ta over styringen i våre liv. Gud skal få lov å slippe til, det burde være bønnen på våre lepper og i våre hjerter. Gode Gud, hjelp oss å få det til – mer og mer!