… og vårt ønske om å bli elsket

Jeg bad til Gud, og han gav meg forstand. Jeg påkalte Gud, og han sendte meg visdommens ånd. Jeg aktet den høyere enn kongestav og trone, rikdom regnet jeg for intet mot den. Den kosteligste edelsten ville jeg ikke sidestille med visdommen, mot den er all verdens gull som en neve sand, og sølvet ikke mere verdt enn leire.
Jeg elsket den høyere enn sunnhet og skjønnhet og ville heller eie den enn solens lys, for visdommens lys slukner aldri.
Men da visdommen kom til meg, kom alle andre goder med den, for rikdom uten mål har den i sine hender. (Visd 7,7-11)

Visdommens vesen
Visdommens ånd er forstandig; den er hellig, enestående i sitt slag, men den tar mange former. Den er fin, lettbevegelig, klar og ren; den er pålitelig, tar aldri skade, den elsker det gode. Kvass er den, den lar seg aldri hindre. Men den gjør alltid det gode og er glad i menneskene. Fast og sikker er den, og har ingen bekymringer. Den makter alt og våker over alle ting. Den gjennomtrenger dem som er rene, forstandige og fintfølende. (Vis 7,22-23)

Her beskrives visdommens vesen med dyder og gaver som vi mennesker til syvende og sist streber etter og som gjør oss til Guds barn: hellighet, renhet, godhet, vennlighet, styrke, fri fra bekymring og åndelig bevegelig. Litt senere leser vi: Gud elsker den som bor sammen med visdommen. Å strebe etter visdommen, etter de dydene som er forbundet med den, er altså ensbetydende med å strebe etter Guds kjærlighet. Lengselen etter Guds kjærlighet motiverer forfatteren av Visdommens bok å ønske seg visdommens ånd.

Dette motivet er kjent for oss. Vi alle ønsker oss å bli elsket – i denne verden, men også i livet som kommer. En lengsel bor i oss som allerede har blitt oppfylt: i vår dåp har himmelen åpnet seg og vi har hørt Guds stemme si til oss: Du er min datter, du er min sønn, som jeg har kjær (se Mark 1,11).

I teorien vet vi nok at vi er Guds barn, men gjennomsyrer dette også vår hverdag? Hva betyr relasjonen til Gud for oss?

Den hellige Edith Stein svarer slik: Å være Guds barn betyr å ta Guds hånd mens du går; å gjøre Guds vilje og ikke følge dine egne ønsker; å overgi alt håp og alle redsler til Gud; å ikke lenger bekymre deg for deg selv og din egen fremtid. Det er grunnlaget for friheten og bekymringsløsheten av Guds barn.

Gårsdagens høymesse. Tilbake til normalen – etter hvert

P. Ragnar sa følgende i sin preken: Det finnes en grunnleggende godhet i den unge mannen. Men hans rikdom er et hinder. Derfor ber Jesus ham om å selge alt han eier og så følge Jesus. Jesus gjør det tydelig hvor hindringene ligger, han oppfordrer den unge mannen om ikke å bedra seg selv. Ja, den unge gjør mye godt og riktig, men hva er hans motivasjon? Er det ikke slik at han vil fremstår som vellykket og lydig?

Vi må gjøre gode ting, tjenester, uten å tenke på belønning. Ønsket om belønning er et tegn på feil motivasjon.
Vi må våge å elske uten begrensninger, uten å tenke på oss selv.

———————————

I slutten av messen nevnte p. Ragnar den franske rapporten om utstrakt overgrep i landet. P. Ragnar ba oss om å være ærlige og åpne om disse skyggesidene i den katolske Kirken. Og om å be for Kirkens fellesskap.

Pave Frans har kalt offentliggjøring av rapporten et ‘skammens øyeblikk’. Han avviser misbruket på det sterkeste, på lik linje som pave Benedikt i sin tid. Misbruket kan skje fordi det finnes en ukultur i Kirken. Denne ukulturen må endres radikalt. Den har å gjøre med klerikalisme og maktmisbruk. Mens biskoper og prester blir guddommeliggjort, blir legfolk umyndiggjort.

(Redaksjonen: Dette er sterke ord som også setter spørsmålstegn ved vårt eget syn av Kirken, dens tjenere og legfolkets plass i Kirken.)

Igjen har det kommet en nedslående rapport om misbruk av barn og unge – denne gang fra Frankrike. Omfanget av forbrytelsene er ufattelig. Og selvsagt blir det reaksjoner fra omverden. Utmeldinger og spørsmål om hvordan en katolikk kan forbli medlem i Kirken, er blant reaksjonene.

^{Foto: presse.bistumlimburg.de}

av den hellige Terese av Jesusbarnet, karmelitt og kirkelærer (1873-1897)

Salme 23: Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe.                Han lar meg ligge i grønne enger,           han leder meg til vann der jeg finner hvile.                Han gir meg nytt liv.           Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.                Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt.           For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.                Du dekker bord for meg like foran mine fiender.           Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over.                Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager,           og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.