Friheten til Guds barn …

… og vårt ønske om å bli elsket

Jeg bad til Gud, og han gav meg forstand. Jeg påkalte Gud, og han sendte meg visdommens ånd. Jeg aktet den høyere enn kongestav og trone, rikdom regnet jeg for intet mot den. Den kosteligste edelsten ville jeg ikke sidestille med visdommen, mot den er all verdens gull som en neve sand, og sølvet ikke mere verdt enn leire.
Jeg elsket den høyere enn sunnhet og skjønnhet og ville heller eie den enn solens lys, for visdommens lys slukner aldri.

Men da visdommen kom til meg, kom alle andre goder med den, for rikdom uten mål har den i sine hender. (Visd 7,7-11)

Siste søndagens tekster er verdt å se litt nærmere på. Vi tar for oss første lesning i dag. Forfatteren av Visdommens bok vet hva han vil satse på i livet: Forstand og visdommens ånd. Han er beredt til å gi avkall på alt annet. Ingen av de jordiske gods betyr noe i forhold til visdom og forstand.

Hva altså er så spesielt med visdommen? Det hjelper å lese litt videre i kapitlet, da kommer en forklaring hva visdommen handler om (Vis 7,22-8,1):

Visdommens vesen
Visdommens ånd er forstandig; den er hellig, enestående i sitt slag, men den tar mange former. Den er fin, lettbevegelig, klar og ren; den er pålitelig, tar aldri skade, den elsker det gode. Kvass er den, den lar seg aldri hindre. Men den gjør alltid det gode og er glad i menneskene. Fast og sikker er den, og har ingen bekymringer. Den makter alt og våker over alle ting. Den gjennomtrenger dem som er rene, forstandige og fintfølende. (
Vis 7,22-23)

Her beskrives visdommens vesen med dyder og gaver som vi mennesker til syvende og sist streber etter og som gjør oss til Guds barn: hellighet, renhet, godhet, vennlighet, styrke, fri fra bekymring og åndelig bevegelig. Litt senere leser vi: Gud elsker den som bor sammen med visdommen. Å strebe etter visdommen, etter de dydene som er forbundet med den, er altså ensbetydende med å strebe etter Guds kjærlighet. Lengselen etter Guds kjærlighet motiverer forfatteren av Visdommens bok å ønske seg visdommens ånd.

Dette motivet er kjent for oss. Vi alle ønsker oss å bli elsket – i denne verden, men også i livet som kommer. En lengsel bor i oss som allerede har blitt oppfylt: i vår dåp har himmelen åpnet seg og vi har hørt Guds stemme si til oss: Du er min datter, du er min sønn, som jeg har kjær (se Mark 1,11).

I teorien vet vi nok at vi er Guds barn, men gjennomsyrer dette også vår hverdag? Hva betyr relasjonen til Gud for oss?

Den hellige Edith Stein svarer slik: Å være Guds barn betyr å ta Guds hånd mens du går; å gjøre Guds vilje og ikke følge dine egne ønsker; å overgi alt håp og alle redsler til Gud; å ikke lenger bekymre deg for deg selv og din egen fremtid. Det er grunnlaget for friheten og bekymringsløsheten av Guds barn.

Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye…

Gårsdagens høymesse. Tilbake til normalen – etter hvert

Så mange hyggelige folk i kirken, det er lenge siden vi har hatt et slikt syn! Og endelig blir det igjen kirkekaffe etter messen, faktisk også etter fromessen kl. 9.30.

Lesningene fra i dag er flotte – dog krevende. I evangeliet hører vi om den rike unge mannen og Jesu bilde av en kamel som lettere går gjennom et nåløye enn et rikt menneske inn i Guds rike. Evangeliet finnes her.

P. Ragnar sa følgende i sin preken: Det finnes en grunnleggende godhet i den unge mannen. Men hans rikdom er et hinder. Derfor ber Jesus ham om å selge alt han eier og så følge Jesus. Jesus gjør det tydelig hvor hindringene ligger, han oppfordrer den unge mannen om ikke å bedra seg selv. Ja, den unge gjør mye godt og riktig, men hva er hans motivasjon? Er det ikke slik at han vil fremstår som vellykket og lydig?

Egentlig tror mange av oss at rikdommen vil sette oss fri. Da ville vi slippe bekymringene som ledsager oss i våre liv. Men er det sant? Er det ikke en bedragelse, en illusjon?

Bildet av kamelen og nåløyet gjør det tydelig: Vi kan ikke oppnå det evige liv basert på de gode ting vi gjør for oss selv. Det evige liv er Guds gave. Vi kan aldri gjøre oss fortjent til det.

Vi må gjøre gode ting, tjenester, uten å tenke på belønning. Ønsket om belønning er et tegn på feil motivasjon.
Vi må våge å elske uten begrensninger, uten å tenke på oss selv.

———————————

I slutten av messen nevnte p. Ragnar den franske rapporten om utstrakt overgrep i landet. P. Ragnar ba oss om å være ærlige og åpne om disse skyggesidene i den katolske Kirken. Og om å be for Kirkens fellesskap.

Pave Frans har kalt offentliggjøring av rapporten et ‘skammens øyeblikk’. Han avviser misbruket på det sterkeste, på lik linje som pave Benedikt i sin tid. Misbruket kan skje fordi det finnes en ukultur i Kirken. Denne ukulturen må endres radikalt. Den har å gjøre med klerikalisme og maktmisbruk. Mens biskoper og prester blir guddommeliggjort, blir legfolk umyndiggjort.

(Redaksjonen: Dette er sterke ord som også setter spørsmålstegn ved vårt eget syn av Kirken, dens tjenere og legfolkets plass i Kirken.)

Ukens pave Frans

Skapningenes lovprisning

Sammen med den hellige Frans priser vi deg, Far, med alle skapninger som du har frembragt med dine mektige hender. De er dine og er fylt av din tilstedeværelse og din omsorg.

Pave Frans på minnedagen for den hellige Frans av Assisi, 4. oktober 2021

Foto: Catholic News Service
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar

For meg er Kirken min familie

Igjen har det kommet en nedslående rapport om misbruk av barn og unge – denne gang fra Frankrike. Omfanget av forbrytelsene er ufattelig. Og selvsagt blir det reaksjoner fra omverden. Utmeldinger og spørsmål om hvordan en katolikk kan forbli medlem i Kirken, er blant reaksjonene.

Da er det godt å lese hva den tyske biskop i Limburg Georg Bätzing sier. Bätzing er leder for den tyske bispekonferansen og etterfølger av kardinal Reinhard Marx fra München.

For meg er Kirken min Familie.
Jeg kan ikke melde meg ut der.
Jeg kan ikke forlate Kirken
– fordi jeg er forbundet med henne,
– fordi jeg har mye å takke henne for,
– fordi jeg lider med henne
– og fordi jeg ønsker å forandre henne.

Foto: presse.bistumlimburg.de

Dagens ordspråk

av den hellige Terese av Jesusbarnet, karmelitt og kirkelærer (1873-1897)

I smeltedigelen av indre og ytre prøvelser har min sjel modnet. Som blomsten etter øsende regn strekker jeg meg mot himmelen og fornemmer at ordene fra samle 23 går i oppfyllelsen i meg: Herren er min hyrde.

Foto: katolsk.no

Salme 23:
Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe.          
     Han lar meg ligge i grønne enger,
          han leder meg til vann der jeg finner hvile.          
     Han gir meg nytt liv.
          Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.          
     Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt.
          For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.          
     Du dekker bord for meg like foran mine fiender.
          Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over.          
     Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager,
          og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.