Teologiens nye relasjonelle grunnlag: – dialog!
Ifølge Frans hviler teologiens nye relasjonelle utgangspunkt i dialogen.
Teologien må «utvikle seg i en kultur for dialog og møte mellom ulike tradisjoner og ulike disipliner, mellom ulike kristne trossamfunn og ulike religioner», heter det i det apostoliske brevet.
Den må engasjere seg «åpent med alle, både troende og ikke-troende».
Dette perspektivet har betydelige konsekvenser.
Teologien må “gjøre bruk av nye kategorier utviklet av andre former for kunnskap, for å trenge inn i og formidle troens sannheter og formidle Jesu lære på dagens språk, med originalitet og kritisk bevissthet”. Derfor har Frans ikke bare kastet den katolske teologiens nett i ferskvannet av andre trostradisjoner, men han har også revet ned muren som ekskluderer mennesker som ikke har tro.
For at teologien kan jobbe på tvers av religiøse grenser, må vi «møte de dype kulturelle forandringene» som samfunnet gjennomgår.
Disse transformasjonene påvirker oss alle. Bevisst eller ikke, pave Frans har gjort teologi relevant for alle.
Teologiens viktige kilde: – Konkret menneskelig erfaring
Paven har lagt vekt på en annen kilde til teologi, nemlig menneskelig erfaring, de konkrete situasjonene vi er satt inn i, og kunnskap om ting som oppnås gjennom vårt engasjement i dem.
Dette er nok ikke revolusjonerende fordi erfaring har vært en teologisk kilde i den katolske tradisjonen i ganske lang tid.
Men det nye er at paven så tydelig understreker viktigheten av andres erfaringer.
Han ønsker at teologien når inn i «menneskehetens og skapelsens åpne sår og innenfor foldene i menneskehetens historie, for å forkynne håpet om en enestående oppfyllelse».
For Frans må en helhetlig teologi i praksis bære et “pastoralt stempel”. Derfor må teologisk refleksjon ta utgangspunkt i ” de forskjellige sammenhenger og konkrete situasjoner som folk befinner seg i”, og plassere seg “i evangeliseringens tjeneste”.
Moderne teologi må presentere seg som “en sann kunnskap, som vis kunnskap, ikke abstrakt og ideologisk, men åndelig, utarbeidet liggende på knær, gjennomsyret av tilbedelse og bønn.”
Kanskje er pave Frans’ vektlegging av bred interreligiøs erfaring, selv for ikke-troende, dokumentets mest revolusjonerende aspekt.
Paven oppmuntrer til en søken etter verdens visdom. I den katolske tradisjonen er visdommen den guddommelige Logos Jesus Kristus. Det er en tydelig, felles transreligiøs kilde til teologisk forståelse.
Frans’ nye teologi er med andre ord helt enkelt en nyansert komparativ og interkulturell teologi.
Likevel, til tross for den revolusjonære undertonen i dekretet Ad theologiam promovendams er pavens argument for en eksistensiell teologi på tvers av religiøse grenser trygt forankret i det bibelske budet om å elske vår neste.
Frans bekrefter at «det er umulig å kjenne sannheten uten å praktisere nestekjærlighet».
Det er klart at dette krever engasjement og tilknytning; Derfor har han koblet dialog og erfaringsbasert kunnskap sammen. Fordi vi ikke kan elske det vi ikke kjenner.
Dette kan være dokumentets mest fremragende og transformative funksjon.
Teologi: en fri søken etter sannhet
Paven argumenterer også for at teologien ikke lenger skal være selvrefererende, det vil si at den ikke lenger skal forsvare standpunkter som den katolske teologi hittil har inntatt. En relevant teologi i dag bør strekke seg utover sine egne metoder og engasjere seg tverrfaglig med andre grener av vitenskapen. I stedet for å bevise sine egne forutsetninger, må det være den frie søken etter sannhet “som del av et nettverk av relasjoner, først og fremst med andre disipliner og annen kunnskap.”
Slik sett har pave Frans visket ut det grunnleggende skillet mellom teologi som kunnskapsbasert forskning og religion som trosbasert praksis. For paven er teologi ikke lenger bare en akademisk syssel.
Mens tidligere læresetninger allerede har bekreftet at vi kan vite noe avgjørende om Gud gjennom andre trostradisjoner (Nostra aetate, 1965), har Frans kastet katolsk teologi inn i det åpne rommet hvor den ikke lenger bestemmer sin egen posisjon utelukkende fra kildene til Skriften og Tradisjonen.
For pave Frans er en teologi hvis kilder forblir innenfor sitt eget system, en lukket teologi som til slutt vil bli irrelevant.
Men en teologi som går utover sine egne grenser, utvikler vennskap med alle, og vil derfor være høyst relevant for alle tider.
Hvilke konsekvenser vil denne utviklingen ha?
Pave Frans fremmer en åpen teologi med søkelys på dialog og menneskelig erfaring. Han antyder hvordan disse er meningsfulle kilder til teologi, som bør utforskes for å forstå mer og mer Gud, oss selv og verden.
Med pave Frans nå om bord, kan det påstås at teologiskoler som ikke tillater teologiske undersøkelser på tvers av religiøse grenser, ikke er trygge steder å studere i dag. De risikerer eksklusivitet, isolasjon og produksjon av det paven kaller «små monstre» – prester og seminarister, til og med noen lekfolk som er opptatt av å forsvare standpunkter de ikke vet mye om.
Det bør finnes muligheter for teologistudenter i katolske teologiskoler for å studere teologi utover en enkelt trostradisjon. La oss håpe at enhver fremtidig katolsk professor i teologi vil omfavne Frans’ oppfordring til en fremtidsrettet, erfaringsbasert teologi om dialog og relasjon.
I sum har dekretet Ad theologiam promovendam fremmet en åpen teologi som søker å forstå sitt eget innhold i et forhold til mennesker og innhold i andre trosretninger.
Dette er mer i tråd med hva teologi egentlig er, en søken etter forståelse, og derfor er det viktig også for mennesker som ikke har tro, og spesielt viktig i land som har et høyt religiøst mangfold.
Les mer på: https://international.la-croix.com/news/religion/pope-francis-new-relational-theology/18648