Eremo delle Carceri – i regnvær
Vår siste hele dag i Assisi har kommet, tiden gikk så fort, dessverre! På den andre siden har vi sett mye, vi hadde mange fine opplevelser sammen og god tid til samtale, kos og moro. For en givende tid!
I dag skulle vi altså opp til kløften nedenfor toppen av Monte Subasio, fjellet som rager høyt over Assisi med nesten 1300 moh. I en av de ganske utilgjengelige gjelene på sørvestsiden av fjellet hadde Frans og hans følgesvenner et tilholdssted. Det bestod denne gang av intet annet enn flere huler i en bratt og furet kløft. Ikke akkurat luksus!
Siden regnet silte ned denne formiddagen kunne vi få et ganske livlig inntrykk av hvordan det måtte ha vært å leve og be i disse fuktige og mørke furer i fjellet. Brødrene levde som eremitter, en steinkast eller mer fra hverandre. Silenzio hele dagen og natten.
De sprekeste av vår gruppe valgte å vandre til Carceri på den bratte skogsstien. Det ble ikke enklere da det begynte å regne underveis. Kalksteinene ble ganske sleipe og farlige i slikt vær. Gruppen støttet og oppmuntret hverandre – og alle kom helskinnet frem til målet etter halvannen times slit.
Resten av gruppen tok to av de smarte 8-seters drosjene som man støtter på overalt i Assisi, og kom seg ganske bekvemt opp til kløften. Stedet er et fransiskansk helligdom og vi ble rett etter inngangsporten minnet om at vi ikke skulle prate. Silenzio!
I dag preges eremitasjen av mange små bygninger, som nesten virker som om de ha blitt bygget oppå hverandre. Mye av byggverket ble opprettet, da fransiskanermunken og helgen Bernardin av Siena bodde på stedet tidlig på 1400-tallet. Da ble det bygget celler til munkene på eremitasjen og et lite refektorium, som vi kunne besøke. Den hellige Frans’ hule med soveplassen (en blank stein!) og bønnekroken fikk tak og murer rundt seg. De siste stedene kunne vi stikke innom ved å krype nedover bratte og trange trapper og enda trangere åpninger til neste rom. Det ble morsomme bilder av slikt, en av dem ser du nedenfor.
Da vi hadde kommet gjennom den trange porten, som viste seg å være utgangen på den andre siden av eremitasjen (veien gjennom de små byggene er enveiskjøring – heldigvis!), kom vi inn i skogen ved å passere over kløften. I dag skjer dette ganske bekvemt over en steinbro. Det som fortsatt ikke er ufarlig – særlig i fuktig vær – er å besøke hulene til de andre første brødrene. Til Rufinos hule kom vi oss ganske enkelt, men Matteos og Leones plass måtte vi gi avkall på denne gang.
Det ble to stille dog innholdsrike timer med mye bønn og meditasjon her oppe på nesten 800 moh. Vi deltok i middagsbønnen kl. 12.15, sunget av en ung, blid søster og en streng, svarthåret munk. Deretter reiste noen av oss hjem med drosje, de andre tok bena fatt. En del av gruppen tok seg inn til lunsj i «stallen», restauranten La Stalla som ligger omtrent halvveis tilbake til byen langs veien. Her fantes et esel, men oksen så vi ikke.
