Mennesker som er på siden av de små, er på Guds side. Refleksjon over dagens liturgiske tekster
Lesningen i dag forteller om kongen av Assur som tror at han kan erobre hele verden – av egen kraft og klokhet. I sin stolthet og vanvitt gjør han seg til en gud. Hva sier denne lesningen oss i dag?
Store ord og slagord fenger også i dag. Vi ser det overalt, spesielt i disse tider med valgkampen i USA og med utallige tilbydere av SMS-tjenester. Det er ikke plass eller tid til å lese artikler som objektivt tar for seg vår komplekse sosiale situasjon og den generelle situasjonen i verden.
Overskrifter som alltid ser etter noen å skylde på og en sterk person som har enkle svar og løsninger – det er det mange mennesker som reagerer positivt på. At dette sårer folk, ekskluderer dem og gjør dem til syndebukker, det er akseptert.
Men: mennesker som er på Guds side er på siden av dem som blir undertrykt, skremt, foraktet og stemplet til syndebukk. De er på siden av de små, de ringe, og de fattige. Mennesker som er på siden av alle disse små, er på Guds side.
I Guds styrke og i Guds navn skal vi ikke la oss skremme, ikke miste motet, ikke miste troen og håpet om at rettferdighet mot alle er mulig.
Og vi bør absolutt ikke la oss overbevise om at kirke og tro ikke har noe med menneskerettigheter eller politikk å gjøre, for det handler i bunn og grunn om himmelen. Himmelen bryr vi oss om, men det handler om himmelen på jorden, i hvert fall til dels.