Jesus sa til jødene: “Hvordan kan dere vel tro, når dere tar imot ære av hverandre, men ikke søker den ære som Gud alene kan gi?“
Disse ordene retter Jesus til de skriftlærde og fariseerne. Her er det viktig å vite at ikke alle jøder, hele folket, er ment. Johannes bruker ‘jødene’ mange ganger for Jesu jødiske motstandere, oftest de skriftlærde, fariseerne og saddukeerne. En generalisering som har vist seg å være uheldig. Noe av det kristne jødehatet har nok sine røtter her, dessverre.
Men la oss se nærmere på teksten. Ønsket om å være godt likt, om å ha et godt rykte, om å ha en fremragende plass i vår vennekrets, i våre respektive grupper og i vårt samfunn, ligger dypt i oss. Vi ‘tar gjerne imot ære av hverandre’. Men Jesus påstår: Hvis dere gjør det, kan dere ikke ha tro.
Såpass?!
Den hellige Ignatius’ ledestjerne var følgende motto: Alt til Guds større ære – ad majorem dei gloriam. I den flotte kirken Il Gesu i Roma, jesuittenes hovedkirke nær Capitol, står disse ordene på latin fordelt på de to vinduene ved alteret (se bilde, ‘dei gloriam’ over krusifikset). Tenk om våre handlemønstre var preget slik! Hvordan ville verden se ut da?
Dag Hammarskjöld (1905-1961, svensk UN generalsekretær) skrev: “Suksess – til Guds ære eller til din egen, for menneskenes fred eller din egen? Svaret avgjør utfallet av ditt strev.”
Fryd deg, du himmel, og juble, du jord, bryt ut i gledesrop, dere fjell! For Herren trøster sitt folk, forbarmer seg over sine hjelpeløse. Sion sa: «Herren har forlatt meg, min Gud har glemt meg.» Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke tar seg av den sønn hun har født? Og selv om hun kunne glemme, så glemmer jeg aldri deg. (Jes 49, 13-15)
Foto: Nærøydalen med fjellet Jordalsnuten, sett fra Stalheim
Dagens lesning minner meg om tekstene i advent. I advent leser vi mange av de store visjonene til profeten Jesaja, fulle av lengsel og håp. Og nå får vi en slik tekst som en gave i fastetiden.
Vår tekst i dag passer inn i adventstidens flotte rekke. Vi hører blant annet: «Herren trøster sitt folk, forbarmer seg over sine hjelpeløse.» Og for å tegne et enda sterkere bilde: «Selv om en mor kan glemme sitt barn, så glemmer Gud aldri deg!»
Til tross for at vi kan føle oss ensomme, glemt, hjelpeløse – ikke minst i pandemiens tid: Gud er alltid med oss! Også når vi sitter hjemme i isolasjon, ikke kan møte våre kjære og venner, ikke kan gi eller motta en klem: Gud er der! Jesus er der! Kan vi bli stille, åpne oss, fornemme Guds nærvær?
Fastetiden er en spesiell tid. Vi forbereder oss til påskehøytiden. Som i fjor vil det ikke være mulig å komme til kirken for å feire sammen de store messene i Triduum. Men vi kan holde åndelig kontakt. Vi vet om hverandre. Vi vet at mange sitter hjemme og ber. Vi vet at mange savner fellesskapet og gleder seg til kommende tider når vi alle kan møtes igjen. La oss huske hverandre, be sammen for og med hverandre, hver på sin plass i Oslo og omegn – og ut over det.
Det var en av jødenes høytider, og Jesus drog opp til Jerusalem. Ved Fåreporten i Jerusalem er det en dam som på hebraisk kalles Betesda, den har fem bueganger, og under dem lå det en mengde syke, blinde, lamme og vanføre. – Der var det en mann som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der, og da han forstod at han hadde hatt det lenge slik, sa han til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarer: «Herre, jeg har ingen som kan kaste meg ned i dammen med en gang vannet kommer i opprør, og i samme øyeblikk jeg kommer, er det en annen som styrter seg uti før meg.» Jesus sier til ham: «Reis deg, ta båren din og gå.» Og i samme øyeblikk le mannen frisk, tok sin båre og gikk. (Joh 5,1-3a, 5-8)
38 år – et halvt liv, syk, lammet. Og fortsatt på samme plass. Denne mannen hadde ikke lenger noe håp om å lykkes med å nå vannet i dammen som kunne gjøre ham frisk. Ønsket han å egentlig å bli frisk? Jesus spurte: «Vil du bli frisk?». Mannen svarte unnvikende. Kanskje hadde han innrettet seg i sin ulykke, i sin lammelse, i sin gledesløse hverdag? Han hadde gitt opp, forventet ikke noe mer fra livet, mistet tro, håp og mot. Men Jesus godtok ikke en slik holdning, han oppfordret: «Reis deg, ta båren din og gå.». Og det skjedde: Mannen ble frisk, tok sin båre og gikk. Punktum.
Jesus har kommet til verden for å gi mot, håp, styrke og glede. I mange av Jesu helbredelser krevdes det tro og viljen til å bli frisk. Her hører vi ikke noe slikt, i hvert fall ikke eksplisitt. Kanskje var det nok at Jesus stolte på at mannen kunne reise seg, komme seg ut av den håpløse situasjonen? Og at mannen var så overrasket over at et menneske kunne ha tiltro til ham slik at dette mobiliserte kreftene? Jesu kraft og mot strømmet over denne lamme og gjorde ham frisk. Han trengte ikke lenger å holde seg til vannet i dammen Betesda, det helbredende vann kom i Jesu egen person til ham.
Dagens lesning forteller også om vann som gjør alt frisk (Esek 47,1-9.12; se også meditasjon 4. mars og salme 1). Vannet som profeten Esekiel forteller om, renner frem fra templet, blir fort til en stor elv og strømmer til Dødehavet:
Når vannet renner ut i sjøen, blir det salte vannet friskt. Alle levende skapninger som det kryr av, skal få leve overalt hvor denne elven renner. Det skal bli en mengde fisk. For når dette vannet kommer dit, blir vannet i sjøen friskt, så alt kan leve der elven renner ut. På begge elvebredder skal det vokse alle slags frukttrær. Løvet på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke ta slutt. Hver måned skal de bære ny frukt; for vannet de får, strømmer ut fra helligdommen. Trærnes frukt skal tjene til føde og bladene til legedom.» (Esek 47, 9c. 12)
Et bilde av paradiset. Et bilde av Gud. Slik er vår Gud: forfriskende, helbredende, selve livets kilde og fylde! Hvordan finne frem til denne kilden? Vannet kommer fra templet (Esek 47,1). Vi kan komme til kirken, til dåpen, til templet som vi selv er. Vi må våge å lete etter Gud i oss. Bli stille, lytte, ta imot. I evangeliet hørte vi at Jesus finner selv fram til den lamme. Alt som trengs er å være der. Oppmerksom. Lyttende. Og så ta imot.
Foto: fra menighetens pilegrimsreise 2013, Betesda (øverst) og bad i Dødehavet
Hvis vi i vårt daglige liv, hver gang vi gjør noe, ber til Guds treenighet, da vil Den Hellige Ånd, hver gang fastetiden kommer, oppfordre oss til å vende tilbake til Gud og inngå fred med hverandre. Han følger alltid med menneskeheten slik at han kan lede hver person ned i dypet av sitt hjerte for å motta Guds ubegrensede kjærlighet og barmhjertighet. Han strever også for å beskytte hver person, selv om de hele tiden kjemper en hellig kamp. Derfor begynner fastetiden ofte med å strø aske på hodet slik at enhver blir klar over at hans eller hennes identitet bare er aske og vil vende tilbake til aske.
Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. (Matt 4,1).
Straks etter drev Ånden ham ut i ødemarken, og der var han i førti dager og ble fristet av Satan. Han holdt til blant villdyrene, og englene tjente ham. (Mk 1,12-13).
Fylt av Den hellige ånd vendte Jesus tilbake fra Jordan. Drevet av Ånden ble han ført omkring i ødemarken i førti dager, og han ble fristet av djevelen. Han spiste ingenting i de dagene, og da de var gått, var han sulten. (Luk 4,2).
I dag inviterer kirken sine barn til å praktisere faste på Guds måte, ikke menneskes vis. Det er i denne fasten at Den hellige ånd i praksis vil være et kraftig motivasjonsmiddel for oss. Han vil følge hver av oss. Han faster sammen med oss. Han er med oss i bønn og han arbeider med oss i veldedighet, og lar oss absolutt ikke prøves alene.
Tør vi åpne hjertet vårt for å slippe Gud inn? Tør vi la Den Hellige Ånd “dytte” oss inn i ørkenen – vår egen og hverandres? Først når vi gjør det, kan Den Hellige Ånd gjøre våre ørkener om til innsjøer, og vår tørre ørken kan være en kilde til overflod av nåde (Sal 107,35).
Måtte vi ikke forsømme den hellige Ånds gaver i denne fastetiden.
Søndagens evangelium – det glade budskap: Gud sendte sin Sønn for at verden skulle bli frelst ved ham
På den tid sa Jesus til Nikodemos: «Som Moses reiste slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli løftet opp – for at hver og en som tror, ved ham skal få det evige liv i eie. Ja, så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne Sønn til pris – for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie. Gud sendte jo sin Sønn til verden, ikke for å fordømme den, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt; men den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har villet tro på Guds enbårne Sønns navn. (Joh 3,14-18)
Gled dere! roper liturgien til oss – uten hensyn hva slags stemning som rår den 14. mars 2021.
Mye taler imot gleden… Når egne krefter svikter trengs det tro. Bærer den? Hvis ikke?
Siste hjelp: Om natten finne veien til Jesus, høre som Nikodemus: Gud elsker verden grenseløst – ingen skal gå tapt.
Tro som tar det for sant kan holde ut under korset. (Rica E. Friedberg)
Bilde: Nikodemus hos Kristus, maleri av Crijn Hendricksz Volmarijn (1616-1645), scripturerevealed.com
