Treenighetssøndag kunne endelig feires med troende fysisk tilstede. Det var dessverre kun tillatt med 20 personer i messen, i tillegg til prest, ministranter, lektorer, kirkevertene, organist og kor. Allikevel var det glissent mellom plassene i kirken.
Men vi får håpe at det snart åpnes til flere. Tallene på nysmittede synker stadig. I Oslo har insidensene gått ned mer enn 30 dager på rad og nærmer seg nå den kritiske grensen på 100 personer per 100.000 innbyggere per 14 dager. Når tallene faller enda litt, vil det nok åpnes for 50, kanskje 100 eller enda flere personer i hver messe.
De få som var så heldig å slippe inn i kirken i går, var i hvert fall veldig fornøyde å være samlet igjen. I høymessen kl. 11 holdt p. Ragnar en fin preken om det store mysteriet som Treenigheten er. Han la de fremmøtte på hjerte: Treenigheten i praksis betyr å utvikle seg fra prinsippet «Jeg og meg selv» til «Jeg, Gud og min neste». Les prekenen her. Det kommer enda en liten refleksjon om temaet Treenigheten i morgen.
Refleksjon over dagens evangelium – Velsignet er du fremfor alle kvinner
På den tid skyndte Maria seg på vei opp i fjellene, til en by i Judea, hvor Sakarias bodde; der gikk hun inn til Elisabet og hilste henne. Og da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket fosteret i hennes liv, hun ble fylt med Den Hellige Ånd og utbrøt med høy røst: «Velsignet er du fremfor alle kvinner, og velsignet er han du bærer i ditt skjød! Men hvem er vel jeg, at min Herres mor kommer til meg? Da lyden av din hilsen nådde mine ører, da hoppet jo barnet i mitt liv av fryd! Og salig er hun som trodde! For Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse.»
(Bilde: frauenseelsorge.de)
Maria-måneden mai slutter med en Maria-fest. Maria som nettopp har møtt erkeengel Gabriel, besøker sin frende Elisabet. Hun vandrer to, tre dager fra Galilea til Judea. Et møte mellom to kusiner, Maria og Elisabet, begge to gravide på en mirakuløs måte, Elisabet er for gammel og Maria har ikke noe mann. Begge to samt fostrene de bærer, er fylt av den hellige Ånd.
Elisabet er gravid med Johannes som senere kalles Døperen. Johannes hopper av fryd i morens mage da han hører Marias hilsen og fornemmer Jesus i nærheten. Og Elisabet ytrer profetiske ord som for Maria må ha vært en stor trøst og glede: Salig er du, Maria, som trodde på engelens budskap. For herrens løfte til deg skal gå i oppfyllelse. Dette løfte, som erkeengel Gabriel forkynte til Maria, er dette: Du skal føde en sønn, Jesus, som er Immanuel, han som redder sitt folk.
Men ikke alt blir fryd og glede i Marias og Jesu liv. Som den gamle Simeon i Jerusalems tempel spår rett etter Jesu fødsel: Jesus vil få mektige fiender som dreper ham. Og Marias sjel vil bli gjennomboret av et sverd: Hun må oppleve at sønnen dør grusomt på korset.
Hvorfor er det så mye ondskap, så mange problemer blant menneskene? Mye av ondskapen og problemene som menneskene skaper for seg selv og andre, har sine røtter i dype menneskelige redsler. For eksempel frykten for å ikke eie eller få nok, spesielt å ikke få nok kjærlighet. Frykten for å måtte dø. Frykten for måtte dø ensomt og alene. Og så videre…
Mot disse store redsler som truer vår eksistens, setter Gud et mektig og helbredende tegn: sin kjærlighet. Gud sier til oss: Jeg er der for deg, alle dager i ditt liv og utover det!
Hvor nær og solidarisk Gud er, viser han oss i Jesus Kristus, sin Immanuel. Det siste ordet betyr: Gud med oss. På denne kjærligheten kan vi bygge våre liv!
Dagens refleksjon: P. Ragnars preken – Vi døpes, tilgis, salves og begraves i Treenighetens navn
Kjære venner,
I dag feirer vi Treenighetssøndag. Det er en noe tung materie å ta fatt på i dag når vi feirer vår første søndag med messer på lang, lang tid. Men selv om teologien kan være komplisert, så er det kanskje ikke så vanskelig å forstå hva Treenigheten er dersom vi bruker noen bilder som er kjent for oss. For det denne høytiden inviterer oss til er å betrakte det som er et av de grunnleggende dogmene i kristendommen – og samtidig: vår tros største mysterium. Nemlig det at der er tre guddommelige personer som deler den samme ene guddommelige natur i Én sann Gud.
Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Skaperen, Frelseren og Helliggjøreren.
Selve læren om Treenigheten er noe som vi ikke finner klart og tydelig i Bibelen vår, selv om vår evangelietekst i dag er det nærmeste vi kommer. Dersom du søker på ordet «treenighet» i en online bibel vil du ikke få noen treff, men vi vet at allerede i Kirkens første tid var dette en etablert trossannhet. Dette er også en av grunnene til at alle liturgiske handlinger – personlig bønn, messe og sakramentale handlinger – alltid starter med påkallelsen av Den hellige treenighet: «I Faderens, og Sønnens og Den hellige ånds navn.» Vi døpes, tilgis, salves og begraves i Treenighetens navn.
Refleksjon over dagens lesning Sir 51,18-28 – ‘Jeg blir gammel og lærer fortsatt’ (J-J Rousseau)
Jeg vil takke og prise Herren og love hans navn. Da jeg ennå var ung, før jeg tok til å vandre omkring, søkte jeg åpenlyst visdommen i min bønn, foran templet ba jeg om den, og like til det siste vil jeg søke efter den. Som når druen modnes efter blomstringen, gledet mitt hjerte seg over den. Min fot gikk frem på rett vei, og fra min ungdom av har jeg fulgt dens spor. Jeg bøyde en kort tid mitt øre til visdommen og tok imot den, og fant megen lærdom for meg selv. Jeg hadde fremgang i den; og Han som gir meg visdom, vil jeg ære. For jeg satte meg fore å følge dens bud og var nidkjær for det gode, og jeg skal ikke bli til skamme. Min sjel har kjempet for visdommen, og da den vakte min hunger, gransket jeg den nøye. Jeg strakte mine hender mot det høye, og jeg sørget over mine forseelser mot den. Jeg vendte min sjel til den, og fant den da jeg renset meg.
«Jeg blir gammel og lærer fortsatt» – med disse ord begynner Jean-Jaques Rousseau nesten forundret det tredje kapitlet til sin siste bok ‘Den ensomme vandrers drømmerier’ (Les Rêveries du promeneur solitaire, 1776-1778). Fra verden og dens mas har Rousseau trukket seg tilbake, skuffet. Men når han spaserer i naturen, blomstrer han opp igjen. Her ute kan hans ånd og sjel puste lettet ut og få utfolde seg fritt. Mens han går eller hviler i naturen, blander seg minner, drømmerier og refleksjoner og blir til meditasjoner av Rousseaus eksistens.
Særlig inspirert blir hans tankegang på den lille øya Saint-Pierre midt i Bielersee (Sveits). Der spaserer han langs bredden eller legger seg ned i en liten båt, lar seg drive sakte på vannet og ser opp mot himmelen. «Hva tenker eller nyter man i en slik tilstand? Ingenting som befinner seg utenfor oss selv. Ingenting bortsett fra oss selv og vår egen tilstedeværelse. Så lenge denne tilstanden varer, har man nok med seg selv, trenger man ikke noe annet. Å føle vår egen eksistens, uten å bli forstyrret av en annen følelse, er i seg selv allerede en vakker og verdifull sinnstilstand av ro og tilfredshet.» Så Rousseau i 5. kapitlet av boken.
Jean-Jaques Rousseau var en sensibel og spirituell person. Han visste godt, hvem han kunne takke for sin eksistens.
Bilde: Åndalsnes havn med hurtigruta og Isfjorden (HHM)
Den Hellige Ånd driver oss mot enhet og samhørighet, mot et mangfoldets harmoni. Han får oss til å se på oss selv som deler av det samme legemet, som hverandres brødre og søstre. La oss se på helheten!
Pave Frans, pinsedagen 2021
Foto: Vatican News Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar
