Månedlig Arkiv: juli 2021

I fellesskap gjennom kirkeåret – Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud

14. juli 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens lesning 2 Mos 3,1–6.9–1– Det sted du står på, er hellig jord.

I de dager gjette Moses småfeet for sin svigerfar Jetro, presten i Midjan. Da hendte det en gang at han drev feet over på den andre siden av ørkenen og kom til Guds fjell, Horeb. Der viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild, som slo opp fra en tornebusk. Han så opp, og busken stod i lys lue, men den brant ikke opp. Da tenkte Moses med seg selv: «Jeg vil bort og se dette underfulle syn, at tornebusken ikke brenner opp.» Men da Herren så at han kom borttil for å se, ropte han ut av tornebusken: «Moses, Moses!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.» Da sa Gud: «Kom ikke nærmere! Ta dine sko av! For det sted du står på, er hellig jord.»

Herren sa: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet, for han våget ikke å se på Gud.Så sa Herren: «Nå har nødropet fra israelittene nådd opp til meg, og jeg har sett hvordan egypterne plager dem. Så gå da; jeg sender deg til farao! Du skal føre mitt folk, israelittene, ut fra Egypt.»
Men Moses sa til Gud: «Hvem er vel jeg? Makter jeg å gå til farao og føre israelittene ut fra Egypt?» «Ja,» svarte han, «for jeg vil være med deg! Du skal få et tegn på at det er jeg som har sendt deg: Når du har ført folket ut fra Egypt, skal dere holde gudstjeneste på dette fjellet.»

Etter å ha slått i hjel en egypter flykter Moses til Midjan siden farao forfølger ham. Der befinner han seg utenfor faraos rekkevidde, han gifter seg og blir nomade og hyrde på randen av ørkenen. Der møter han en dag Gud som gir seg til kjenne som Gud til Moses forfedre, Abraham, Isak og Jakob.

Vi alle kjenner nok denne fascinerende fortellingen om den brennende tornebusken som ‘står i lys lue, men brenner ikke opp’. For et syn! Moses er nysgjerrig. Ikke så forunderlig siden han lever på randen av en ørken der det antakeligvis ikke skjer så veldig mye. Han nærmer seg, men blir stoppet. Gud befaler ham å ta av skoene siden grunnen han står på er hellig. Det ligner litt på Jakobs drøm om himmelstigen. Da Jakob våknet skjønte han at stedet han lå på, var hellig. Han kalte stedet Guds hus, Bet-El.

Gud har ikke glemt løftet han ga Jakob. Han ser nøden til hebreerne i Egypt som har blitt forsklavet og blir utnyttet og misbrukt. Han hører deres klagerop. Gud ser også Moses i Midjan som han sender tilbake til Egypt. Selvsagt vegrer Moses seg. Han har nå kone, barn og eiendom – og i Egypt risikerer han livet. Men Gud gir seg ikke. Han lover Moses å dra sammen med ham. Her kommer et helt nytt Gudsbilde til synet: en Gud som er med på vandringen, en Gud som er nær, som ledsager oss hvor enn vi går. Med dette tilsagnet fra Gud våger Moses å bryte opp og dra til Egypt.

Også i våre liv finnes det nok steder som blir til ‘hellig jord’ for oss. Vi har nok også erfart at Gud er med oss på vår livsvei. Kanskje kan vi ta oss litt tid for å minnes noen av stedene, hva vi har opplevd, hvor det var og hva som har kommet ut av dette møte med den levende Gud.

I fellesskap gjennom kirkeåret – Hun kalte ham Moses: «for jeg har dratt ham opp av vannet»

13. juli 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens lesning 2 Mos 2,1-15a – «Hvem har satt deg som høvding og dommer over oss?»

I de dager gikk en mann av Levis ætt bort og giftet seg med en pike av samme ætt. Kvinnen ble med barn og fikk en sønn. Hun syntes det var en vakker gutt og gjemte ham i tre måneder. Da kunne hun ikke holde ham skjult lenger. Derfor tok hun en kiste av papyrus rør til ham. Den tettet hun med jordbek og tjære, og så la hun gutten oppi og satte kisten i sivet ved Nilbredden. Hans søster stod et stykke borte for å se hvordan det gikk med ham.
Da kom faraos datter ned til elven for å bade, mens hennes piker gikk frem og tilbake på elvebredden. Hun fikk øye på kisten i sivet og sendte sin trellkvinne for å hente den. Så åpnet hun den og fikk se barnet, en liten gutt, som lå og gråt. Hun syntes synd på ham og sa: «Det er et av barna til hebreerne.»
Da kom guttens søster og sa til faraos datter: «Skal jeg gå og hente en hebreerkvinne som gir bryst, så hun kan fostre opp barnet for deg?» «Ja, gjør det!» svarte faraos datter. Så gikk piken og hentet guttens mor. Kongsdatteren sa til henne: «Ta denne gutten og fostre ham opp for meg! Jeg skal lønne deg for det.»

Les videre her

Fullsatt kirke – til tross for ferietid

12. juli 2021 Nyheter

I høymessen i går fortalte p. Ragnar at de første to messene var ‘fullbooket’. Så gledelig siden det er ferietid og mange menighetsmedlemmer er bortreist.

I sin preken tok p. Ragnar utgangspunkt i andre lesning fra Efeserbrevet: Velsignet er han, vår Herre Jesu Kristi Gud og Far! Gjennom Kristus har han fra sin himmel velsignet oss med alle åndelige gaver, i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå hellige og plettfrie for hans åsyn. Vi er utvalgt, minnet p. Ragnar oss om, utvalgt til å stå foran Guds åsyn her i messen. Vi mener alltid at det er vi som velger. Og det er jo også sant. Men Gud har utvalgt oss først. Vi sier ‘ja’ til denne utvelgelsen. Og blir dermed vitner og misjonærer for Guds kjærlighet.

Vår verden blir mer og mer grådig, vi blir mer og mer likegyldige – og nekter å ta ansvar for våre gjerninger. Gud blir glemt. Men lengselen er der. Den gjør seg bemerkbart i alskens sære sammenslutninger og bevegelser som ofte ikke fører frem til den ene og sanne Gud. Kanskje kan vi møte denne lengselen i våre medmennesker med vår rike kristne tradisjon, med «strømmer av visdom og forstand» (Paulus) som åpenbarer den levende, barmhjertige Gud?

George Orwell mente i sin tid at menneskene var drevet av «tro, håp og penger». Så trist om dette var sant! Nei, kjærligheten må drive oss. Vi må bære vitnesbyrd om kjærlighet, nåde og barmhjertighet. Vi er sendt som ambassadører for Jesus Kristus, to og to, vi må ikke gjøre det alene (se også søndagens refleksjon).

I fellesskap gjennom kirkeåret – Exodus, Andre Mosebok

12. juli 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens lesning 2 Mos 1,8-14.22 – Hver sønn som blir født hos hebreerne, skal dere kaste i Nilen

I de dager kom det en ny konge over Egypt som ikke visste noe om Josef. Han sa til sitt folk: «Israelsfolket er nå blitt større og sterkere enn vi. La oss fare klokt frem, så de ikke blir enda tallrikere! For kommer det krig, slår de seg kanskje sammen med våre fiender, strider mot oss og drar fra landet!»
Så satte egypterne fogder over israelittene. De skulle plage dem med tvangsarbeid. Israelittene måtte bygge to byer med lagerhus for farao; det var Pitom og Ramses. Men jo mer egypterne plaget dem, dess flere ble de, og dess mer bredte de seg, så egypterne ble redde for dem. De tvang israelittene til å trelle for seg og gjorde livet surt for dem med hårdt arbeid i leirtakene og teglverkene og med allslags jordarbeid. Alt dette trellearbeidet tvang de israelittene til å gjøre. Da gav farao alle sine folk dette påbud: «Hver sønn som blir født hos hebreerne, skal dere kaste i Nilen; men døtrene skal dere la leve!»

I de kommende ukene får vi lesninger fra Andre Mosebok. I de første 11 kapitlene til Første Mosebok hørte vi om hvordan skaperverket ble til, vi hørte om de første menneskene, Adam og Eva og deres barn, og om syndfloden. Dette er bokens legende-del. Første Mosebok fortsetter med historien om patriarkene Abraham, Isak og Jakob og avslutter med Jakobs sønner og deres ferd til Egypt – med Josef som viktig skikkelse i historien (se refleksjon fra 8. og 9. juli).

Betegnelsene Første til Femte Mosebok ble introdusert av Martin Luther. Parallelt brukes de opprinnelige gammel-greske navn Genesis (Første Mosebok), Exodus (2.), Levitikus (3.), Numeri (4.) og Deuteronomium (5.).

Andre Mosebok begynner med utviklingen etter at Josef er død. Israelittene blir til en stor ætt i Egypt. Siden de beholder sine egne skikker og spesielt sin tro på den ene Gud, lar de seg ikke så lett integreres i den egyptiske befolkningen. Etter hvert blir de sett på som en trussel mot egypterne. De blir undertrykt, trakassert og gjort til slaver. Denne negative utviklingen når sitt klimaks ved at alle nyfødte sønner skal druknes i Nilen. Dette ville bety slutten for israelittene som folkegruppe i Egypt.

Israelittene må komme seg ut av landet for å berge livet og sin egenart. Andre Mosebok beskriver denne utvandringen, denne eksodusen. Som for så mange andre folkevandringer og migrasjoner, er nøden grunnen til at mennesker forlater sine hjemsteder. Israelittenes vandring blir Guds store redningsvei som både jøder og kristne minnes den dag i dag. Undertrykkelsen og viljen til å utrydde et helt folk (eller enkelte mennesker) – fordi de mektige er redde for å miste sin makt og innflytelse – er en forbrytelse og kan ikke unnskyldes. Men de undertrykte og marginaliserte har lov til å håpe på Guds helbredende og frigjørende kraft, denne gang som i dag!

I fellesskap gjennom kirkeåret – Jesus sender ut de tolv, to og to

11. juli 2021 Nyheter

Refleksjon over søndagens evangelium, Mark 6,7-13 – Ite, missa est (Gå nå, dere er sendt)

På den tid kalte Jesus de tolv til seg, og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de vanhellige ånder.
En stav var alt de skulle ha med på veien – ikke brød eller skreppe, eller penger i beltet. Sandaler kunne de ha på, men mer enn én kjortel skulle de ikke bære. Og han sa til dem: «Når dere tar inn i et hus, bli der så lenge dere er på stedet. Og hvis folk noe sted ikke vil ta imot dere og nekter å høre på dere, skal dere forlate det stedet og ryste støvet av føttene deres, som en advarsel til dem.»
Så drog de ut og forkynte for folk at de skulle omvende seg. De drev ut mange demoner, og mange syke salvet de med olje og helbredet dem.

Ikke alle kristne har en profetisk gave. Ikke alle kristne utstråler en begeistring for sin tro. Men alle kristne er sendt – av Jesus. Det gjelder å bli bevisst på hva denne sendelsen er, hva den innebærer. Og prøve å fullføre oppdraget. Ellers går vi glipp av vårt kall, av vår lykke. Og verden går glipp av vårt unike bidrag. Hvert menneske er skapt som et enestående individ, vi er alle unike. Derfor er det bare jeg som kan utføre min sendelse. Ingen annen kan gjøre det for meg. Og Jesus gir meg fullmakt og kraft til å kunne fullføre oppdraget.

En annen tanke: Vi kan ikke beskrive Gud uten å bruke bilder. Disse bildene preger også våre forestillinger hvordan ‘en god kristen’ burde være. Det kan være mangt og meget, for eksempel: et forbilde, nøysom, fredsommelig, barmhjertig, bestemt, til å stole på, overbevisende, ikke for rik, ikke for fattig … Eller er dine forestillinger helt annerledes? Og hva med våre prester, de som forkynner Guds ord for oss, de som bør være forbilder? Hva sier vi om dem? Er de begeistrende, arrogante, kjedelige, språkmektige, prinsippfaste, konservative, liberale?

Med enkle ord har pave Johannes XXIII uttrykt hvilken grunnholdning han synes stemmer best overens med evangeliene. «… jeg har stilt meg til rådighet for kirken, uten frykt og uten ærgjerrighet.» Det å etterfølge Jesus med en slik modig beskjedenhet, det kan være en måte til å være underveis på i Kristi fotspor – i dag.