Refleksjon over søndagens evangelium, Mark 6,7-13 – Ite, missa est (Gå nå, dere er sendt)
På den tid kalte Jesus de tolv til seg, og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de vanhellige ånder.
En stav var alt de skulle ha med på veien – ikke brød eller skreppe, eller penger i beltet. Sandaler kunne de ha på, men mer enn én kjortel skulle de ikke bære. Og han sa til dem: «Når dere tar inn i et hus, bli der så lenge dere er på stedet. Og hvis folk noe sted ikke vil ta imot dere og nekter å høre på dere, skal dere forlate det stedet og ryste støvet av føttene deres, som en advarsel til dem.»
Så drog de ut og forkynte for folk at de skulle omvende seg. De drev ut mange demoner, og mange syke salvet de med olje og helbredet dem.
Ikke alle kristne har en profetisk gave. Ikke alle kristne utstråler en begeistring for sin tro. Men alle kristne er sendt – av Jesus. Det gjelder å bli bevisst på hva denne sendelsen er, hva den innebærer. Og prøve å fullføre oppdraget. Ellers går vi glipp av vårt kall, av vår lykke. Og verden går glipp av vårt unike bidrag. Hvert menneske er skapt som et enestående individ, vi er alle unike. Derfor er det bare jeg som kan utføre min sendelse. Ingen annen kan gjøre det for meg. Og Jesus gir meg fullmakt og kraft til å kunne fullføre oppdraget.
En annen tanke: Vi kan ikke beskrive Gud uten å bruke bilder. Disse bildene preger også våre forestillinger hvordan ‘en god kristen’ burde være. Det kan være mangt og meget, for eksempel: et forbilde, nøysom, fredsommelig, barmhjertig, bestemt, til å stole på, overbevisende, ikke for rik, ikke for fattig … Eller er dine forestillinger helt annerledes? Og hva med våre prester, de som forkynner Guds ord for oss, de som bør være forbilder? Hva sier vi om dem? Er de begeistrende, arrogante, kjedelige, språkmektige, prinsippfaste, konservative, liberale?
Med enkle ord har pave Johannes XXIII uttrykt hvilken grunnholdning han synes stemmer best overens med evangeliene. «… jeg har stilt meg til rådighet for kirken, uten frykt og uten ærgjerrighet.» Det å etterfølge Jesus med en slik modig beskjedenhet, det kan være en måte til å være underveis på i Kristi fotspor – i dag.