Vi trenger noen eller noe for å vekke strømmen av kjærlighet i oss og holde den i gang. Fransiskanerpater Richard Rohrs tanker:
Frans av Assisi kunne se Kristus i hvert dyr han møtte siden han levde så nær naturen. Han er husket for å snakke med eller om kaniner, bier, lerker, falker, lam, gris, fisk, sikader, vannfugler, duer og den berømte ulven i Gubbio, for bare å nevne noen.
Dere som elsker hunder, vet at hver enkelt av dem er enestående begavet av Gud og at hunder velsigner livene våre på spesielle måter. Hunders ubetingede kjærlighet, tilgivelse og lojalitet viser oss hvordan Gud er. Mine påfølgende hunder, Peanøttsmør, Gubbio, Venus og nå Opie, har beriket livet mitt på mange måter.
Jeg tror virkelig at mennesker trenger noen å elske, noen som vekker i oss kjærlighetsstrømmen og som holder denne strømmen i gang.
Jeg kan forstå hvorfor så mange mennesker har adoptert kjæledyr for å lette isolasjonen under pandemien! Jeg lurer ofte på om vi ikke trenger et objekt (som deretter blir et subjekt) hvis godhet, sannhet og skjønnhet trekker oss ut av oss selv. Og dette ‘objekt’ trenger ikke engang å være et menneske; det kan være et dyr.
Måtte Jomfru Maria, Herrens ydmyke tjenerinne, hjelpe oss til å forstå at å tjene ikke gjør oss mindre, men hjelper oss til å vokse, og til å se at gleden ved å gi er større enn gleden ved å få (jfr. Apg 20,35).
Pave Frans, september 2021
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar Foto: Vatican Media
Eukaristien – det høyeste uttrykket av skaperverket
I Eukaristien finner skaperverket sitt høyeste uttrykk. Nåden, som er tilbøyelig til å manifestere seg sansbart, uttrykker seg på en vidunderlig måte når Gud selv, blitt menneske, går så langt at han lar seg spise av sine skapninger.
Ved kulminasjonen av inkarnasjonens mysterium ville Gud når oss i vårt innerste gjennom et fragment av materien (hostien). Han kommer ikke ovenfra, men innenfra, så vi kan møte Ham i vår egen verden.
I Eukaristien er fullbyrdelsen allerede virkeliggjort, og den er universets levende sentrum, stedet som strømmer over av kjærlighet og uuttømmelig liv. I Eukaristien sier hele kosmos takk til Gud!
Eukaristien er faktisk i seg selv en kosmisk kjærlighetsakt. Ja, kosmisk! For selv når den feires på et enkelt alter i en landsbykirke, feires den alltid i en viss betydning på verdens alter.
Eukaristien forener himmel og jord. Den favner og gjennomtrenger hele skaperverket.
Derfor er Eukaristien også en kilde til lys og motivasjon for vår omsorg for miljøet, og den leder oss til å være hele skapningens voktere. (LS 236)
For dere som vil avslutte Skaperverkets Tid 2021 med bønnen for denne perioden, så finner dere bønnen her.
Sakramentene er en privilegert måte hvor naturen tas opp i Gud og blir formidler av overnaturlig liv. Gjennom kultiske handlinger inviteres vi til å omfavne verden på et annet nivå. Vannet, oljen, ilden og fargene tas opp i all sin symbolske kraft og innlemmes i lovsangen.
Hånden som velsigner, er et verktøy for Guds kjærlighet og et gjenskinn av Jesu Kristi nærvær, Kristus som er kommet for å ledsage oss på vår vei gjennom livet. Vannet som øses ut over barnets kropp i dåpen, er et tegn på nytt liv. Vi flykter ikke fra verden eller snur ryggen til naturen når vi vil møte Gud.
Det kommer særlig tydelig frem i den østlige kristne spiritualiteten. Skjønnheten, som i Øst er ett av de hyppigst brukte navnene for å uttrykke den guddommelige harmoni og forbildet for den forklarede menneskehet, kommer til syne overalt: i formen av og utstyret i kirkene, i klangen, fargene, belysningen, duftene. (LS 235)
Bilde: Den øvre menighetssalen er forberedt til ukrainsk gresk-katolsk liturgi (HHM)
Den hellige Johannes av Korset lærte at alt det gode som finnes i denne verdens ting og erfaringer, «i høyeste grad finnes i Gud …». En mystiker (som karmelitten Johannes av Korset) erfarer den indre forbindelsen mellom Gud og alle skapninger og slik fornemmer at «Gud er alle ting» for ham.
Hvis man står overveldet foran et høyt fjell, kan mystikeren ikke skille det fra Gud. Og denne indre erfaringen må overgis til Gud:
Fjellene er høye, overveldende rike, vidstrakte, skjønne, grasiøse, blomstrende og duftende. Min Elskede er for meg disse fjell. De ensomme dalene er stille, behagelige, svale, skyggefulle, rike på vidunderlige floder. Med sitt mangfold av tresorter og vidunderlige fuglesang er de en fortryllende nytelse for sansene og gir svalhet og hvile i sin ensomhet og stillhet. Den Elskede er for meg disse daler.
Åndelig sang XIV, 6-7, Efrem Forlag 20008, sitert i LS 232. Bilde: Otertinden, Signaldalen i Troms (HHM)
