Mørkere enn disse ukene i desember blir det ikke. Vi tenner lys og ser fram til både vintersolverv og julefeiring.
Visste du at i løpet av denne måneden selger norske dagligvarebutikker 40 millioner stearinlys? Det er ganske mye! Derfor er det også verd å ofre litt omtanke.
Aller mest miljøvennlige er bivokslys, men de er ganske dyre og i mange sammenhenger ikke et aktuelt alternativ. Men om vi velger stearinlys med det grønne svanemerket, er dette iallefall et godt skritt i riktig retning. Og når vi er mange nok som tar det lille skrittet, monner det faktisk. Svanemerkede lys inneholder ikke skadelig parafin, de er laget av fornybare råvarer som ikke kommer fra bevaringsverdig skog. Om de i tillegg har lang brenntid, reduserer vi miljøbelastningen ytterligere.
«Hva er poenget?» tenker du kanskje. Som pave Frans skriver i Laudato Si’ (Kap.6.211):
«Det er noe opphøyet over forpliktelsen til å ta vare på skaperverket gjennom små daglige handlinger.»
De fattige garanterer oss en evig «inntekt». De hjelper oss allerede til å bli rike på kjærlighet. For den fattigdommen som er vanskeligst å bekjempe, er vår mangel på nestekjærlighet.
Det er så viktig å samle erfaringer av Guds kjærlighet og barmhjertighet – p. Ragnars preken fra siste søndag om Lukas 21,5-19
Vi har kommet til nestsiste søndag i dette kirkeåret. Snart er det første advent – og et nytt kirkeår begynner. På denne tiden hører vi i liturgiens lesninger mye om endetiden, om elendighet og død. Jesus gjør det klinkende klart (mens han snakker om Herodes’ storslagne tempel): «Alt dette dere ser – det kommer en tid da det skal bli jevnet med jorden, så det ikke blir sten tilbake på sten!». Det er sannelig ikke noe trøstens ord.
Men etter at Jesus har føyet til enda mer eksempler på dette skrekkscenarioet, kommer siste, forsonlige vers av dagens evangelium: «Men ikke et hår av hodet skal dere miste. Og om dere holder ut, skal dere vinne livet!» Jesus lar oss ikke stå tilbake uten noe trøstens ord.
Allikevel: Profetiene, vi hører her om, har gått mange ganger i oppfyllelsen. De gjør det den dag i dag. De sprer frykt blant folk. De kan sette oss i panikk slik at vi ikke lenger tenker klart og handler rett. Vi ser noe av det i dagens kriger rundt om i verden, særlig – og nærmest oss – krigen i Ukraina. Det finnes klima- og naturkatastrofer, sykdommer og hungersnød som koster mange liv. Verden er ikke et trygt sted for å leve, og slett ikke for å overleve. Vi kommer og går.
Jesus advarer derfor: ‘Hold hodet kaldt, dere skal være mine vitner! Spekulasjoner om min tilbakekomst er bortkastet tid. Ingen vet når dette skal skje.’
Vi skal leve her og nå og hjelpe hverandre, særlig når nøden er et faktum. Veldig viktig er det å ha håp. Vi bør ikke bli slaver av frykten, men vandre i håp og tillit. Vi skal bygge en framtid her og nå, vi skal gjøre Guds rike synlig. Og vi skal være vitner, fryktløse vitner om Guds kjærlighet og barmhjertighet. Men da må vi ha egne erfaringer av denne kjærligheten og barmhjertigheten.
Derfor samles vi i kirken, lytter til Jesu ord og mottar hans kjærlighet i det eukaristiske brødet. Vi danner et fellesskap der alle er inkludert (forhåpentligvis!), et fellesskap som er preget av Guds kjærlighet og barmhjertighet, et fellesskap der Guds rike blir til en erfaring for alle. Og vi skal spre det glade budskapet om Guds rikes nærvær!
Den hellige Frans av Assisis ord er fortsatt aktuelle: Forkynn, om nødvendig med ord. La oss be om at Guds rike er midt iblant oss.
