Enerhauggata 4, 0651 Oslo Oslo-St.Hallvard@katolsk.no 23 30 32 00
Freden bærer aldri våpen
Jesu liv og de helliges liv forteller oss at fredens frø, for at det skal kunne vokse og bære frukt, først må dø. Fred kan ikke oppnås ved å erobre eller beseire noen. Freden er aldri voldelig, den bærer aldri våpen.
Pave Frans, november 2022
Foto: vaticannews.va
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar
… og så er det Allehelgens- og Allesjelersdag igjen. Den mørke årstiden har begynt, klokka er stilt en time tilbake. Mange av oss reiser hjem fra jobben mens mørket senker seg. Hjemme tenner vi lys. Stearinlys. Det gjør vi gjerne og mye – og kanskje enda mer nå da energiprisene har gått til værs. Stearinlysets stråler er velgjørende, varme og sprer håp og glede. Uansett om de lyser fra et hult gresskar foran inngangsdøren av våre hus eller fra gravene på våre kirkegårder eller under tekannen på bordet.
Døden er en del av livet. Men Allehelgensdag fokuserer på livet, ikke på døden. Og det gjør egentlig også Allesjelersdag. Riktignok blir den siste feiret med en rekviemmesse, men – som egentlig alle våre gudstjenester for en avdød og alle messer generelt – fokuset er på oppstandelsen etter døden. Livet fortsetter, det tar ikke slutt! Og derfor synger vi i dag også en påskesalme i slutten av de to norske messene: Livet vant, dets navn er Jesus. Halleluja!
Etter oppstandelsen håper vi på å være del av felleskapet hos Gud. Sammen med alle helgener. Vi vil være blant dem. Det er kjernen av Allehelgensdagen: Skjønnheten og gleden over det evige liv. Og det å se på og minne alle som vi tror er tatt vare på der hos Gud – på den andre siden av døden.
Vi er et håpets folk! Håpet er en gratis gave, en velsignelse, en nåde.
Vi håper på at det ikke bare er de ‘store’ helgener som er hos Gud, men også våre avdøde, de som vi har kjent og elsket. Ifølge vår kristen overbevisning er de innlemmet i kretsen av de ‘hellige’. Vi tror at Gud har gitt dem en plass hos seg og dermed er de ‘helliget’. Den som sier ja til å bli tatt inn i fellesskapet av de hellige, som ikke nekter å bli tatt imot av Gud med åpne armer, vedkommende er del av det vi betegner som ‘himmel’.
Himmelen er en tilstand som betegner vår fullendelse og evig tilfredshet og lykke. Vi blir ikke mer utfordret og irriterte og frustrerte over ting som gjør vårt samliv her på jorden ofte så vanskelig.
Egentlig kunne vi uten forbehold glede oss til å komme til Gud – når det ikke fantes døden. Døden er på en måte ‘Porten til det evige liv’ som vi før eller siden må passere. Ikke noe unntak!
Med dette perspektivet foran øynene og med minnet om våre kjære og kjente avdøde, kan vi være uendelig takknemlige for at vi kan tro på at vi i vår egen død kommer til vårt hjem hos Gud og at vi blir omfavnet av Gud med all Hans kjærlighet og barmhjertighet når vi kommer dit.
Denne teksten er inspirert av tanker fra p. Ragnars preken i dag og fra pastor Stefan Dumont, Andernach
Bildene: Allesjelersmesse i dag kl. 11, opplesning av de avdødes navn og høstens siste blomster
To rike personer møter Jesus. De reagerer helt ulikt på dette viktige møtet. Evangelisten Lukas forteller om tolloppkreveren Sakkeus i Jeriko (Luk 19,1-10) og en rik, navnløs mann som er rådsmedlem (Luk 18,18-24, jf. Matt 19,16-26, se nedenfor). Det blir to ekstremer: Den ene blir sett opp til, har en æresplass i samfunnet og eier mye. Den andre eier også mye, men er foraktet og sett ned på.
Sakkeus skammer seg ikke for å klatre på et morbærtre – som en guttunge. Hva skal han der oppe? Jo, han er liten av vekst, men har et stort ønske om å se Jesus. Siden det er mye folk som står tett langs gatene for også å få et blikk på Jesus, kan han ikke se noe. Altså: opp på treet med Sakkeus. Han bryr seg ikke om hva folk mener om det. Foraktet er han uansett.
Det helt utenkelige skjer: Jesus ser opp til ham som henger der mellom grenene. Ja enda mer, Sakkeus får beskjed at Jesus ønsker å ta inn hos ham. Og Sakkeus, overlykkelig, donerer med det samme halvparten av alt han eier. For en omvendelse!
Og den rike unge mannen? Han har også behov til å se Jesus. Men i møtet med Jesus er ikke han villig til å gi fra seg noe av det han eier. Han går bedrøvet bort. Jesus sier da: “Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.” De som hører det, er sjokkerte: “Hvem kan da bli frelst?”, spør de.
Men Jesus ønsker at disiplene lærer å konsentrere seg om det som er viktig: å overgi seg til Guds barmhjertighet – og ikke stole på egne ressurser isteden.
Og en siste ting: Jesus valgte Sakkeus for å gjeste ham. Det var mange av folket i Jerikos gater ikke enig i: “Han har tatt inn hos en syndig mann!” Deres selvgodhet gjør dem blinde. Og vi? Gleder vi oss over det Jesus gjør? Våger vi å møte Jesus som vi er? Har vi kjærlighet nok til å la andre gjøre det samme?
Les tekstene her. Bildet: freebibleimages.com
