Månedlig Arkiv: februar 2023

Fastetiden: En tid for indre omvendelse og ytre handling

av Elin Anker

I Laudato Si’ (Kap 6.217) skriver pave Frans:

«Hvis det stemmer at ‘de ytre ørkenlandskap vokser i verden, fordi den indre ørken er blitt for stor’ (- her siterer han Benedikt XVI), da er den økologiske krisen også en oppfordring til en dyp indre omvendelse. Men vi må tilstå at det finnes engasjerte og bedende kristne som viser tendenser til å latterliggjøre andres bekymring for miljøet under påskudd av realisme og pragmatisme. Andre er passive, de velger å ikke legge om vanene og er inkonsekvente. De trenger følgelig en økologisk omvendelse, hvor virkningen av deres møte med Jesus Kristus blir synlig i deres forhold til verden rundt seg. Å leve kallet til å ta vare på Guds skaperverk er en vesentlig del av et godt moralsk liv, det er ikke et valg man har eller et sekundært aspekt ved den kristne erfaring.»

Så langt pave Frans. Og hvem av oss kjenner seg ikke truffet, nærmest blottstilt? Mea culpa. Det er unektelig rikelig å ta tak i. Men hvor skal en begynne? Hver enkelt av oss har vel sin vei å gå.

For mange av oss er fastetiden en periode som gjør oss mer bevisste på hva vi spiser og på forpliktelsen til å dele det som er oss gitt. Kanskje trenger vi å øve oss på å virkelig verdsette maten, både råvarene og den ferdiglagde maten vi har på tallerkenen?

Undersøkelser som er gjort de siste årene viser at så mye som en tredjedel av all mat som dyrkes og produseres faktisk aldri kommer til nytte. Totalt og globalt er matsvinnet så enormt at det som går til spille sies å kunne ha mettet tre milliarder mennesker. Når en i tillegg tenker på at all den maten som kastes er et resultat av hardt arbeid, at også dén krever jordbruksareal, vanning, gjødsling, ofte også sprøytemidler, på all transporten og forurensningen som følger med (støy inkludert), på energiforbruk ved tilbereding osv., ja, da blir det enda mer overveldende hvor vanvittig denne praksisen er. 

Matsvinn forekommer allerede på produksjonsstedene og mer blir det underveis i den ofte lange kjeden fram til forbrukeren. Det største matsvinnet er imidlertid i husholdningene og sammenligningsvis er vi som bor i Norge blant dem som kaster mest mat i hele verden. Det enkleste og beste vi kan gjøre for å bidra på dette området er kanskje rett og slett å begynne hjemme hos oss selv? Å legge om vanene, bli mindre passive og mer konsekvente, slik pave Frans oppfordrer oss til, er ikke så vanskelig når det gjelder å redusere matsvinn. Alle som allerede er i gang har merket at selv enkle tiltak gir stor effekt. Og når er først er i gang er det heller ikke vanskelig å fortsette. Tenk om vi etterhvert også kunne bidra til det samme andre steder, f. eks på skolen, på arbeidsplassen og der vi handler maten?

Bilde: Wikimedia Commons

Ukens pave Frans

Fredsveier

La oss fortsette å stå sammen med jordskjelvofrene i Syria og Tyrkia, gjennom bønn og konkret støtte.

Og la oss ikke glemme det lidende Ukraina. Må Herren åpne fredsveier og gi de ansvarlige mot til å følge dem. La oss be sammen.

Pave Frans, februar 2023

Foto: CNS photo/Paul Haring
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar

Sykesalving i St. Hallvard 15. februar

Guds veier er uransakelige, men vi er og forblir Guds elskede barn

I dag var alle som møtte frem i formiddagsmessen, invitert til sykesalving etter prekenen. Alle våre prester var tilstede og det var mange som hadde funnet veien til St. Hallvard denne onsdag formiddag. P. Henry tolket dagens evangelium for oss (Jesus helbreder en blindfødt) og minnet oss om at også når vi ikke blir berørt og helbredet av Jesus med en gang, så er vi allikevel Guds elskede barn. Helbredelsen kan skje på en måte vi ikke ville forvente, for eksempel ved at vi blir villige og i stand til å bære vårt kors sammen med Jesus uten å bryte sammen under korsets vekt.

P. Henry trakk linjen fra dagens evangelium til det Gamle Testamentet og helbredelsen av den syrisk-arameiske hærføreren Naaman. Denne gang var det profeten Elischa som helbredet. Men Elischa kom ikke engang ut av huset for å se Naaman, han ga bare beskjed om at syreren skulle gå ned til Jordan og vaske seg der syv ganger.

Naaman ble sint, fordi han hadde helt andre forventninger om hvordan det skulle gå til med hans helbredelse: «Jeg trodde profeten selv ville komme ut til meg, stå fram og påkalle Herren sin Guds navn, føre hånden fram og tilbake over det syke stedet og fri meg fra sykdommen.»  Hvis ikke Naamans tjenere hadde fått ham på bedre tanker ved å snakke rolig og bestemt med ham, så hadde Naaman dratt tilbake fra Israel til Syria uten å hadde blitt helbredet fra sin sykdom.

Derfor minnet p. Henry oss om å være åpne og ta imot det som kommer (eller ikke kommer) i sykesalvingens sakrament fra Gud uten å sette våre egne forventninger og forestillinger foran Guds vilje. Vi er og forblir Guds barn, vi kan ikke falle dypere enn i Guds gode hender.

Etterpå ble det kirkekaffe i regi av Kontaktklubben. Det var mange som tok turen innom menighetssalen og den filippinsk-vietnamesiske gruppen som hadde forberedt maten, var litt bekymret for om de hadde laget nok. Men alle ble mette og gikk fornøyd hjem etterpå.