Fastetiden: En tid for indre omvendelse og ytre handling
av Elin Anker
I Laudato Si’ (Kap 6.217) skriver pave Frans:
«Hvis det stemmer at ‘de ytre ørkenlandskap vokser i verden, fordi den indre ørken er blitt for stor’ (- her siterer han Benedikt XVI), da er den økologiske krisen også en oppfordring til en dyp indre omvendelse. Men vi må tilstå at det finnes engasjerte og bedende kristne som viser tendenser til å latterliggjøre andres bekymring for miljøet under påskudd av realisme og pragmatisme. Andre er passive, de velger å ikke legge om vanene og er inkonsekvente. De trenger følgelig en økologisk omvendelse, hvor virkningen av deres møte med Jesus Kristus blir synlig i deres forhold til verden rundt seg. Å leve kallet til å ta vare på Guds skaperverk er en vesentlig del av et godt moralsk liv, det er ikke et valg man har eller et sekundært aspekt ved den kristne erfaring.»
Så langt pave Frans. Og hvem av oss kjenner seg ikke truffet, nærmest blottstilt? Mea culpa. Det er unektelig rikelig å ta tak i. Men hvor skal en begynne? Hver enkelt av oss har vel sin vei å gå.
For mange av oss er fastetiden en periode som gjør oss mer bevisste på hva vi spiser og på forpliktelsen til å dele det som er oss gitt. Kanskje trenger vi å øve oss på å virkelig verdsette maten, både råvarene og den ferdiglagde maten vi har på tallerkenen?
Undersøkelser som er gjort de siste årene viser at så mye som en tredjedel av all mat som dyrkes og produseres faktisk aldri kommer til nytte. Totalt og globalt er matsvinnet så enormt at det som går til spille sies å kunne ha mettet tre milliarder mennesker. Når en i tillegg tenker på at all den maten som kastes er et resultat av hardt arbeid, at også dén krever jordbruksareal, vanning, gjødsling, ofte også sprøytemidler, på all transporten og forurensningen som følger med (støy inkludert), på energiforbruk ved tilbereding osv., ja, da blir det enda mer overveldende hvor vanvittig denne praksisen er.
Matsvinn forekommer allerede på produksjonsstedene og mer blir det underveis i den ofte lange kjeden fram til forbrukeren. Det største matsvinnet er imidlertid i husholdningene og sammenligningsvis er vi som bor i Norge blant dem som kaster mest mat i hele verden. Det enkleste og beste vi kan gjøre for å bidra på dette området er kanskje rett og slett å begynne hjemme hos oss selv? Å legge om vanene, bli mindre passive og mer konsekvente, slik pave Frans oppfordrer oss til, er ikke så vanskelig når det gjelder å redusere matsvinn. Alle som allerede er i gang har merket at selv enkle tiltak gir stor effekt. Og når er først er i gang er det heller ikke vanskelig å fortsette. Tenk om vi etterhvert også kunne bidra til det samme andre steder, f. eks på skolen, på arbeidsplassen og der vi handler maten?
Bilde: Wikimedia Commons