Refleksjon over dagens lesning (Apg 1,1-11) – «Hvorfor står dere her og ser opp mot himmelen?»
I den første boken, kjære Teofilos, berettet jeg om alt hva Jesus gjorde og lærte, helt fra begynnelsen av og like til den dag da han ble opptatt i himmelen. Men før det skjedde, gav han sine påbud til de apostler han hadde utvalgt seg, ved Den Hellige Ånd. Allerede hadde han stått levende frem for dem etter sin lidelse og død, og gitt dem bevis i mengde; førti dager igjennom fortsatte han med å komme til syne blant dem og tale til dem om de ting som angikk Guds rike.
Så en dag han satt til bords med dem, bød han dem ikke å forlate Jerusalem, men vente på hva Faderen hadde lovet – «det løfte», sa han, «som dere har hørt om av meg: Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt i Den Hellige Ånd, om ikke mange dager.»
Da de nå alle var samlet, spurte de ham: «Herre, er dette tiden, da du skal gjenreise riket for Israel?» Han svarte dem: «De tider eller den stund som Faderen av egen myndighet har fastsatt, tilkommer det ikke dere å få vite. Men Den Hellige Ånd skal komme over dere og gi dere styrke; og så skal dere være mine vitner – i Jerusalem, ut over hele Judea og Samaria, ja, like til jordens grenser.»
Som han hadde sagt dette, så de ham løftes i været, og en sky tok ham bort for deres øyne. De stod ennå og stirret mot himmelen etter ham, da to menn i hvite klær trådte frem for dem og sa: «Hvorfor står dere her og ser opp mot himmelen, galileere? Den Jesus som nå ble tatt fra dere opp til himmelen, han skal komme tilbake på samme vis som dere nettopp så ham dra bort, inn i himmelen.»
«Hvorfor ser dere mot himmelen?» Det er viktig å se mot himmelen – i hvert fall av og til. Men så lenge vi lever her på denne jorden er det like viktig å se mot jorden. Hva trengs til å gjøre her? De mennene i hvite klær ønsker nok å oppmuntre disiplene til å gå i gang med deres oppdrag. Tiden for å sørge over Jesu bortgang er over. Nå kommer det en ny periode i deres liv: Gå og forkynn! Rett blikket mot dem som dere møter her på jorden, deres medmennesker.
Urkirken feiret de 50 dager etter påsken som høytid for Jesu oppstandelse. Etter en stund fantes bestrebelser for å fremheve enkelte aspekter av Kristi forherligelse og gi dem en særskilt betydning. Siden det fjerde århundret feires derfor Kristi Himmelfartsdag 40 dager etter påsken. Kirken markerer dermed at Jesus for godt avla sin menneskelige natur og gikk inn i Kristi guddommelige herlighet. Den åpne himmelen og skyen er symboler for denne overgangen (Apg 1,9).
Les videre her
Bildet: Fresko i kuppelen til Himmelfartsklosteret på Oljeberget, Jerusalem (HHM)