… ikke slukke den veke som ennå gløder – Refleksjon over dagens evangelium Matt 12,14-21
På den tid gikk fariseerne ut for å rådslå om hvordan de skulle få ryddet Jesus av veien.
Jesus fikk vite det og drog bort derfra. Mange fulgte ham, og han helbredet dem alle, men påla dem strengt at de ikke skulle gjøre det kjent. Slik skulle nemlig det gå i oppfyllelse, som er sagt ved profeten Jesaja:
«Se min tjener som jeg har utvalgt, som jeg har kjær, som har all min yndest. Over ham vil jeg la min ånd hvile, og han skal forkynne min sannhet for folkene. Han skal ikke trette eller rope høyt, ingen skal høre hans stemme på gatene. Det knekkede rør skal han ikke bryte, ikke slukke den veke som ennå gløder, før han har ført min sannhet til seier. Til hans navn skal folkene sette sitt håp.»
Jesus trekker seg tilbake siden fariseerne har planer om å drepe ham. Men fortsatt helbreder han alle som kommer til ham, – og det er mange. Han svikter ikke sin sendelse, ikke engang når det fare for liv og helse. Det er en besluttsom og samtidig saktmodig og mild holdning som tilsvarer Jesajas lidende tjener. Matteus siterer her fra Jesajas bok. Den lidende tjener kommer for å forkynne folkene sannheten og loven, ikke ved å opptre offentlig med brask og bram, men ved å engasjere seg iherdig for at ‘et knekket siv ikke brytes, at den rykende veke ikke slukkes’.
Det svake skal kunne leve! Kun på denne måten kan Guds rike seire på jorden. Det er barmhjertighetens stille seier, ikke den støyende seieren til skryteren som alltid har rett. Der hvor det knekkes et siv eller slukkes en rykende veke, der er ikke Guds rike. Men der hvor rettighetene til de svake, de undertrykte, de fortapte blir satt i høysetet, der blir Guds rike synlig.