… uten straks å bli vippet av pinnen. Refleksjon over søndagens evangelium Luk 14, 25-33
På den tid fulgte store skarer Jesus. Da vendte han seg til dem og sa: «Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og sin mor, sin hustru og sine barn, sine brødre og sine søstre, ja til og med sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, han kan ikke være min disippel... Og slik er det at ingen kan være min disippel, om han ikke gir avkall på alt han eier. (Luk 14, 25-27.33)
Dette er barske ord fra Jesu munn, eller? For eksempel: Jesus, som forkynner en barmhertig og kjærlig Gud, kan nok umulig oppfordre oss til å ‘hate’ våre egne barn?
Hva altså vil Jesus si oss her?
Teksten handler om kall. Det er mange som følger Jesus, sier evangelisten helt i begynnelsen av teksten. Har alle disse tenkt over hva det vil bety å følge ham? Hvilke konsekvenser det kan ha for deres liv?
Jesus er en veldig fri person. Hans hjerte er opptatt av Gud og Guds vilje. Hvis vi vil følge ham, så må også vi øve oss i å bli fri. Fri fra avhengighet til alt som er skapt, fra alt det vi eier. Fri for Gud.
Å være fri fra alt det vi eier betyr ikke nødvendigvis at vi ikke burde eie noe. Det handler om at vi ikke bør gjøre oss avhengige av det vi eier, spesielt ikke at vi gjør alt for å øke våre eiendommer.
Det betyr også at vi tar imot livet som det er, med alt det som gleder oss og alt det som tynger oss. Slik kan Jesu ord om ‘å ta opp ditt kors og følge meg’ tolkes.
Hvis Gud er i sentrum av våre hjerter og ikke vi selv og våre behov, så kan vi foholde oss til alt vi møter på vår livsvei, med en viss like-gyldighet, en slags balanse. Det vil si at vi kan ta imot både det gode og det vonde.
Over det gode kan vi glede oss. Det var også et av p. Henrys poeng i søndagens preken.
Og det vonde kan vi ta imot uten straks å bli vippet av pinnen.
Generelt gjelder: Dess mindre vi er opptatt av det som hører denne verden til og er forgjengelig, dess enklere er det å gi Gud hedersplassen i våre hjerter.