Autor Arkiv: Helga

Refleksjon over dagens lesning 5 Mos 6,4-13 – Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte

Sch’ma Israel (Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt, 5 Mos 6,4-5), disse berømte ordene er jødenes viktigste bud og dermed også det viktigste budet for oss kristne. For sine tilhengere tilføyer Jesus enda en halv setning fra 3. Mosebok (19,18b): «Du skal elske din neste som deg selv» (Luk 10,27). Mer trenger vi egentlig ikke å vite og å ta oss til hjerte for å kunne følge Jesus.

Det er flotte ord i dagens lesning! De har noe underfult, uimotståelig, mysteriøst og forlokkende i seg. Hvis vi noen gang har vært forelsket i et menneske, så vet vi hva lesningen handler om. Kjærligheten er menneskets største drivkraft, og kjærlighet til Gud er selve høydepunktet. Kan vi være forelsket i Gud? Jo, det kan vi! Jeg har hørt mennesker si etter en retrett, der de har tilbragt flere dager, eventuelt uker sammen med Gud: «Jeg er så forelsket i Gud!»

Det er kanskje en erfaring som ikke er tilgjengelig for oss alle. Men vi alle kan la de forførende ordene fra 5. Mosebok klinge i våre hjerter. Da høres det nesten ut som om vi sverger evig kjærlighet til Gud. Eksklusivitet og lidenskap kommer frem i denne bønnen, tydelige tegn på kjærlighet. Slik bør vi leve vårt forhold til Gud, til Jesus og til den hellige Ånd! Da blir faren for å glemme Gud, som gjør så uendelig mye godt for oss (se andre del av lesningen), veldig liten.

Bilde (HHM): Med kajakken nedenfor det nye Munchmuseet (“Der er det store, fine byer som du ikke har bygd, bygninger fulle av alle slags gode ting som du ikke har samlet.”)

Refleksjon over dagens 2. lesning 2 Pet 1,16-19 – “Du er min datter, min sønn, som jeg har kjær!”

For vår refleksjon har vi valgt dagens andre lesning fra begynnelsen av Peters andre brev. Peter innprenter hans tilhørere at hans forkynnelse er sant, at det ikke dreier seg om ‘oppdiktede fabler’. Om de vil tro på ham? Vi kjenner det godt fra vår egen virkelighet: Hvem skal vi lytte til, hvem skal vi tro på? Det er så mange stemmer i verden, hvilke er pålitelige?

Denne gang var det nok litt mer begrenset hva folk kunne blitt fortalt. Det fantes ikke så mange kilder til informasjon som i dag. Men det var nok allikevel mange ulike røster som ville skaffe seg gehør. Det fantes mange historiefortellere som dro fra landsby til landsby for å finne lyttere for deres fortellinger – oppdiktet eller ei. Folk var kritiske, det måtte også Peter erfare. Hans historie er da jo også vanskelig å tro! Gud som velger ut et menneske til sin egen sønn? Gud som forkynner at han elsker dette menneske, at det har ‘all hans yndest’?

Den historien Peter forteller om her, er også nedfelt i dagens evangelium. Jesus tar med Peter, Jakob og Johannes opp på et høyt fjell hvor han blir ‘forklaret’. Evangelisten beretter at hans klær blir skinnende hvite, at Moses og Elias kommer for å snakke med Jesus, og at Gud til slutt uttaler nettopp de ordene som Peter nevner i lesningen ovenfor: «Dette er min Sønn som jeg har kjær, han som har all min yndest. Lytt til ham.» Det betyr: Evangelisten Markus (historien finnes i alle tre synoptiske evangelier med små variasjoner, altså hos Markus, Matteus og Lukas) og Peter velger nesten samme ordlyd for å fortelle samme historie. Et tydelig tegn på troverdighet.

Et annet tegn er det som skjer i våre hjerter når vi leser en slik beretning. Beveger det seg noe dypt i meg selv når jeg lytter til ordene? Kanskje en lengsel stiger opp eller en anelse om at ordene er sanne? Peter formulerer det så vidunderlig: «For profetenes ord er som en lampe som lyser i et mørkt rom, inntil dagen bryter frem og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter.» Kjenner dere denne erfaringen? Jeg ønsker dere alle slike opplevelser: at dagen bryter frem i deres hjerter og morgenstjernen stiger opp derfra, at også dere får høre Guds stemme: “Du er min datter, du er min sønn, som jeg har kjær!”

Det som kalles Bergprekenen i evangeliet etter Matteus (5,1 – 7,29), kalles Sletteprekenen i Lukas’ evangeliet (6,20-49). Det er nærmest en ur-kristen katekisme. Matteus presenterer åtte saligprisninger, mens Lukas har notert fire saligprisninger og fire verop. La oss se på Lukas’ saligprisninger:

I dette kapitlet i Lukas’ evangeliet har Jesus nettopp valgt sine tolv disipler på fjellet. Dette er de aller første ordene han sier til dem og til den store mengden som har samlet seg på foten av fjellet, på sletten, så de ordene må være viktige. Jesus beskriver hvordan verden ville se ut om menneskene virkelig ville følge ham. Han gir oss en opp ned versjon av virkeligheten som setter vårt verdenssyn og vår moral på hodet.

1. Velsignet er du som er fattig.
   For en merkelig ting å si! Tror noen virkelig i dag at de fattige er velsignet? Jeg tror ikke det. De fleste av oss er oppvokst i et kapitalistisk system og er helt og holdent påvirket av det. Vi tror nok heller at det er de rike som blir velsignet. Vi har til og med gjort evangeliet om til et “velstandsbudskap” – at hvis vi har nok tro, belønner Gud oss med økonomisk suksess. Det kan nok ikke være det samme som det Jesus sier her!

Teologer har funnet ut at Lukas skriver for en fattig menighet. I denne saligprisningen henvender Jesus seg direkte til de fattige og oppmuntrer dem. Han mykner ikke opp ting som Matteus. Matteus skriver for sine mer velstående lesere ved å si “Salige er de fattige i ånden.”

2. Velsignet er du som nå er sulten.
Det ser ut som om Jesus lærer oss at vi trenger noe misnøye – som uansett tilsvarer den menneskelige situasjonen – slik at vi lengter etter Gud. Gud alene er den som til slutt vil tilfredsstille oss.

3. Velsignet er du som gråter nå.
Gråt høres ikke ut som en positiv ting, men folk som har gjennomgått stor sorg, pleier ofte å være mer medfølende, mer tilgivende og forståelsesfulle. På en eller annen måte mykner stor lidelse våre hjerter.

4. Velsignet er du når folk hater deg, og når de ekskluderer og fornærmer deg, og fordømmer navnet ditt som ondt på grunn av Menneskesønnen.
Snakk om et opp ned univers! Jeg er ikke glad når folk hater meg. Jesus sier at vi må finne vår lykke et annet sted enn i folks meninger om oss. Hvis vi ikke gjør det, er vi nødt til å spørre hele tiden: Hvem liker meg i dag? Hvis vi ønsker å bygge livet vårt på et solid grunnlag, må vi basere det på Gud som elsker oss ubetinget, alltid og uten unntak. Da vet vi hvem vi er nå og for alltid.

_{I dagens refleksjon gjengir vi tanker fra Richard Rohrs daglige meditasjoner (19. juli, cac.org). Bilde: freebibleimages.com}

La oss ta opp igjen trådene fra 28. juli (vi trenger at hjertene våre blir tent av Åndens ild) og 22. juli (i Bergprekenen ber Jesus oss om å forandre sinn og hjerte, gjøre en fullstendig omvendelse av bevissthet og mentalitet). Jesus ønsker at vi vokser fra å være middelmådige og lunkne til å bli kjærlige, barmhjertige og rettferdige. Vi skal bli glade givere – og glade mottakere.

Frans av Assisi derimot har tatt bergprekenen på alvor. Det samme jorde Quakerne, Amish people, Mennonitene og Den katolske arbeiderbevegelsen for å nevne noen få. Alle disse har prøvd å sette Jesu sentrale budskap ut i livet. Det betyr å leve et alternativt liv: enkel, i tjeneste for andre, inkludere dem som står utenfor, verdsette det som er nederst på stigen mer enn det som er øverst, velge sosial armod og forening med Gud fremfor egen ‘vellykkethet’ og følelsen av moralsk overlegenhet.

Dorothy Day (1897-1980), en av grunnleggerne av Den katolske arbeiderbevegelsen, har tolket Bergprekenen som grunnlag for Jesu etterfølgelse: «Vi prøver å skape fred. Vi prøver å leve et barmhjertig liv. De mest forunderlige tingene skjer når du begynner å prøve å leve på denne måten. Det er en farlig praksis å utføre barmhjertighetens verk.» [1]

Jeg husker foredraget av Jean Vanier (1928-2019, grunnleggeren av Arken (L’arche) og bevegelsen ‘Tro og Lys’), som han holdt i St. Hallvard, en gang i begynnelsen av 2000-tallet. Da sa han følgende: «Vær forsiktig når du rekker Jesus lillefingeren. Sannsynligheten er høy for at han tar hele hånden, ja hele deg.» Det er nok det som Dorothy Day sikter til når hun snakker om at barmhjertighet er ‘farlig praksis’.

Jesu formidler oss en visdom som er helt annerledes, ja til dels motsatt ‘verdens konvensjonelle visdom’. Jesu visdom undergraver den sosiale ordningen som rår i verden. Bergprekenen vil på ingen måte opprettholde status quo, men vil opprette Guds rike. I dette riket blir de fattige salige, de sultne mette, de sørgende full av glede og fiender elsket.

_{[1] Dorothy Day, All the Way to Heaven: The Selected Letters of Dorothy Day, ed. Robert Ellsberg (Marquette University Press: 2010), 166.
Bilde: p. Richard Rohr OFM, kilde: mariashriver.com}

Refleksjon over dagens lesning 4 Mos 12,1-13 – “Hvordan kan vi kjenne Guds vilje?”

I de dager talte Mirjam og Aron imot Moses fordi han hadde tatt en kvinne fra Nubia til hustru. Han hadde nemlig giftet seg med en nubisk kvinne. De sa: «Er det bare Moses Herren har talt med? Har han ikke talt med oss og?» Dette hørte Herren. Men Moses var en meget ydmyk mann, mer ydmyk enn noe annet menneske på jorden.
Med ett sa Herren til Moses og til Aron og Mirjam: «Gå ut til møteteltet, alle tre!» Og det gjorde de. Da steg Herren ned i en skystøtte og stilte seg ved inngangen til teltet. Han kalte på Aron og Mirjam, og begge trådte frem. Så sa han: Hør hva jeg, Herren sier: Er det noen profet hos dere, gir jeg meg til kjenne for ham i syner og taler til ham i drømmer. Men annerledes er det med min tjener Moses; han er trofast i hele mitt hus. Jeg taler med ham ansikt til ansikt, klart og tydelig, ikke i gåter; Herrens skikkelse ser han. Hvordan kunne dere da våge å tale mot Moses, min tjener?
Så gikk Herren bort, mens hans vrede flammet imot dem.
Da skyen trakk seg bort fra teltet, se, da var Mirjam spedalsk; hennes hud var hvit som sne. Da Aron vendte seg mot Mirjam og fikk se hennes syke hud, sa han til Moses: «Herre, la oss ikke bøte for en synd vi har gjort i vår dårskap. La ikke Mirjam være lik et dødt foster som er halvveis borttæret når det kommer ut av mors liv!»
Moses ropte til Herren: «Å, Gud, vil du gjøre henne frisk!»

Aron og Mirjam er åpenbart ikke lenger fornøyd med Moses som leder og at de to kun er ‘nestledere’. Misunnelse og ærgjerrighet er deres motiver for å undergrave Moses’ autoritet. Gud griper inn – med det samme.

Resultatet er at Mirjam blir spedalsk, på den tid nesten en dødsdom, mens Aron kun får en muntlig reprimande. Når vi leser dette, får noen av oss kanskje en ubehagelig følelse. Hvorfor blir kun kvinnen (Mirjam) straffet – og det veldig hardt – mens mannen (Aron) går fri? Her er det to grunner for ubehag: 1. Kvinnebildet som denne teksten skildrer og er preget av, tilsvarer ikke (lenger) det bilde av våre vestlige, siviliserte samfunn. 2. I Den katolske kirkens hierarki er dette kvinnebildet etter 2500 år fortsatt gyldig, og dets bibeholdelse blir heftig forsvart. Pave Johannes Paul II i sin tid har til og med forbudt å fortsette diskusjonen om kvinnelige prester.

Det er to helt grunnleggende og høyst utfordrende spørsmål som vi i våre trossamfunn og i vårt individuelle trosliv må stille oss: 1. Hva egentlig er Guds vilje? og 2. «Hvordan kan vi/jeg kjenne den?»

Å finne svaret på de to spørsmålene er møysommelig og det må letes etter med stor ydmykhet og, ja, med mot.

_{Bilde: Sr. Philippa Rath OSB, Kloster Eibingen nær Bingen, grunnlagt av Hildegard av Bingen. Sr. Philippa var pådriver og viktig bidragsyter for at Hildegard av Bingen ble helligkåret og utnevnt som kirkelærer i 2012 under pave Benedikt XVI. Kilde: katholisch.de
Tankene i dag er inspirert av tidebønnsboken ‘Te Deum’, Maria Laach forlag, 3. august 2021}