Autor Arkiv: Helga

Refleksjon over dagens lesning Sir 51,18-28 – ‘Jeg blir gammel og lærer fortsatt’ (J-J Rousseau)

Jeg vil takke og prise Herren og love hans navn. Da jeg ennå var ung, før jeg tok til å vandre omkring, søkte jeg åpenlyst visdommen i min bønn, foran templet ba jeg om den, og like til det siste vil jeg søke efter den. Som når druen modnes efter blomstringen, gledet mitt hjerte seg over den. Min fot gikk frem på rett vei, og fra min ungdom av har jeg fulgt dens spor. Jeg bøyde en kort tid mitt øre til visdommen og tok imot den, og fant megen lærdom for meg selv. Jeg hadde fremgang i den; og Han som gir meg visdom, vil jeg ære. For jeg satte meg fore å følge dens bud og var nidkjær for det gode, og jeg skal ikke bli til skamme. Min sjel har kjempet for visdommen, og da den vakte min hunger, gransket jeg den nøye. Jeg strakte mine hender mot det høye, og jeg sørget over mine forseelser mot den. Jeg vendte min sjel til den, og fant den da jeg renset meg.

«Jeg blir gammel og lærer fortsatt» – med disse ord begynner Jean-Jaques Rousseau nesten forundret det tredje kapitlet til sin siste bok ‘Den ensomme vandrers drømmerier’ (Les Rêveries du promeneur solitaire, 1776-1778). Fra verden og dens mas har Rousseau trukket seg tilbake, skuffet. Men når han spaserer i naturen, blomstrer han opp igjen. Her ute kan hans ånd og sjel puste lettet ut og få utfolde seg fritt. Mens han går eller hviler i naturen, blander seg minner, drømmerier og refleksjoner og blir til meditasjoner av Rousseaus eksistens.

Jean-Jaques Rousseau var en sensibel og spirituell person. Han visste godt, hvem han kunne takke for sin eksistens.

_{Bilde: Åndalsnes havn med hurtigruta og Isfjorden (HHM)}

Refleksjon over dagens lesning Sir 42,21-35 – Hvem kan bli mett av å skue hans herlighet?

Jeg vil minnes Herrens gjerninger, og det jeg har sett, vil jeg fortelle.
Ved Herrens ord er hans gjerninger blitt til.
Den lysende sol skuer ned over alt, og Herrens gjerninger er fulle av hans herlighet.
Herren har ikke gitt sine hellige makt til å fortelle om alle hans underverker,
som den allmektige Herre har grunnfestet, for at verdensaltet skulle stå fast ved hans herlighet.
Avgrunnen og hjertet har han gransket, og deres lønnlige råd kjenner han til bunns,
for Herren kjenner all viten, og han tyder tidenes tegn.
Han forkynner det som var, og det som skal komme, og avdekker sporene av det som er skjult.
Ingen tanke unngår ham, enn ikke et eneste ord er skjult for ham.
Han har satt sin visdoms store gjerninger i sin riktige orden, han som er fra evighet til evighet.
Han er hverken blitt større eller mindre, og heller ikke har han trengt til noen rådgiver.
Hvor herlige alle hans gjerninger er! Og dog kan vi bare se som en gnist av dem.
Alle disse gjerninger lever og forblir til evig tid, overalt gjør de hans vilje.
Alt er det skapt to av, det ene motsatt det annet.
Han har ikke gjort noe som er overflødig.
Det ene fremmer det annets beste, og hvem kan bli mett av å skue hans herlighet?

For en storslagen tekst! Grandios! Hvilken visdom og overflod! Ta teksten gjerne takknemlig imot. Den er en stor gave – for deg!

Tekstens skatter bør oppdages langsomt og med stor ro – som om man pakker ut en veldig verdifull gave. Forsiktig og nøye ser man på den når den omsider dukker opp av papiret.

Se på nyansene og detaljene. På denne måten vil du virkelig ‘møte’ denne teksten. Det kan være opphav til noe underfullt. Åpne derfor ørene til ditt hjerte vidt og ta imot ordene og rytmen. Nyt det.

Når du har funnet et vers som du setter særlig stor pris på, skriv den ned og ta den med gjennom din personlige hverdag. Din dag kommer til å bli helliget av verset.

_{Bilde: Rondane med Storronden, Rondeslottet og Høgronden (jfr Harald Sohlberg maleri ‘Vinternatt i Rondane’, Nasjonalmuseet)}

Nå kan vi igjen feire sammen – i første omgang er det begrenset til 20 troende ad gangen

Etter en lang stund uten fysiske messer i St. Hallvard i Oslo (siste gang 22. januar) kom endelig dagen da det igjen kunne feires messe i vår kirke. Riktignok er det fortsatt begrenset antall, men tidene blir bedre, og det er håp om at det snart kan være flere samlet til messen. Messene feires på de vanlige tidspunkter. Det må bestilles billett og dette kan gjøres fra og med ca. kl. 18 dagen før på billett.katolsk.no.

I dag var klokken-11-messen fullsatt. Det ble en nesten høytidelig stemning med organist og et lite kor tilstede. Velkommen tilbake til messe i St. Hallvard!

• 

• 

• 

Refleksjon over dagens lesning Sir 36,13-19 – Hør dine tjeneres bønn!

Siraks bok eller Jesu Siraks sønns visdom er en av de deuterokanoniske bøker i Det gamle testamentet. De kalles også gammeltestamentlige apokryfer. Apokryfene er en løst definert gruppe religiøse skrifter som er skrevet innenfor Det gamle testamentes tros- og tekstsammenheng, samt noen tillegg til gammeltestamentlige bøker som ble tatt med i den greske bibeloversettelsen Septuaginta. Verkene finnes ikke i Den hebraiske Bibelen, som er jødedommens standardutvalg av hellige tekster, eller i den delen av Bibelens kanon som det er allmenn enighet om mellom de ulike kirkesamfunnene. For eksempel: I forskjell til den lutherske kanon inneholder den katolske kirkens kanon flere skrifter (Kanon: samling av bøker i Bibelen). Siraks bok er en av dem.

Dagens lesning er en inntrengende bønn. Ja, den som her ber, maser nesten på Gud, plager Gud. Er det lov? Får jeg lov til å snakke så direkte til Gud, nesten pine Gud med det jeg har på hjertet? Ja, det er lov! Og Gud lytter veldig tålmodig.

Men, vil Gud da også høre min bønn? Ja, Gud vil høre min bønn! Fordi Gud kjenner meg innerst inne, kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Og Gud vet hva jeg trenger – mye bedre enn jeg selv.

Da vil jeg altså helt sikkert høre fra Gud? Ja, jeg vil høre fra Gud! Og jeg vil merke det når Gud handler på meg. Det vil imidlertid skje i Guds tid, ikke når jeg forventer det. Og Gud vil gi meg så mye mer enn jeg hadde bedt om. Mye mer enn jeg kunne forestille meg. Jeg vil føle det som et under. Og det vil gjøre meg lykkelig og takknemlig.

Denne gleden leder meg kanskje dithen at jeg tenker: Kan jeg virkelig stole helt og holdent på Gud? Kan jeg risikere å overgi mitt liv til Gud? La Gud bestemme? Ta imot alt som møter meg i livet, av Guds gode hånd? Også det som skremmer meg, som gjør meg redd, som gjør vondt? Kan jeg virkelig be: Skje din vilje? Jeg ber det jo så ofte i ‘Fader vår’… Kanskje kunne jeg forsøke det – sammen med Jesus Kristus, som ba på Oljeberget: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!»

_{Bilde: Kjelfossen, Gudvangen (HHM)}

Refleksjon over dagens evangelium Mark 10,28-31 – … og de siste skal bli de første

«Den første som fikk idéen om å inngjerde et stykke land og si om det: ‘Det er mitt!’ og som fant mennesker som var enfoldige nok til å tro på det, han var den sanne grunnleggeren til et borgerlig samfunn.» Denne provoserende uttalelsen står i Jean-Jacques Rousseaus bok ‘Diskurs om ulikheten mellom menneskene’ (1755). Rousseau beskriver her opphavet av tenkningen ‘mitt-ditt’. Resultatet, mener Rousseau, er «forbrytelse, krig, drap, nød, elendighet og skremsel». Den som studerer menneskehetens historie, er nok nødt til å anerkjenne Rousseaus syn.

Enda mer radikalt enn filosofen fra Genève tenker faktisk Jesus av Nasaret: Guds rike og eiendom er uforenelig. «Du kan ikke tjene to guder – Gud og mammon» sier han. Rett før dagens lesning hører vi om den rike unge mannen som vil følge Jesus. Men da Jesus sier til ham at han først må selge alt han eier, går den unge mannen bedrøvet bort (Mark 10,17-22). Og så kommer Jesus med den berømte sammenligningen av en kamel som lettere går gjennom et nåløye enn en rik som kommer inn i Guds rike. Disiplene er forferdet da de hører det. Og det er nok også vi, eller? Da disiplene spør hvem som under slike omstendigheter overhodet kan komme inn i Guds rike, svarer Jesus beroligende: «Ingenting er umulig for Gud.» (Mark 10,23-27)

Men, er Jesu svar virkelig beroligende? Det er allikevel en tydelig advarsel som Jesu kommer med her. Hvis vi henger vårt hjerte på de jordiske gods, så blir det vanskelig å ha rom nok for Gud. Vårt hjerte er da opptatt av andre ting. Den som eier mye, har også mye å tenke på, ordne med, forvalte og øke. Det tar tid og krefter. Og fører dermed bort fra Gud.

_{Bilder (HHM): Kubjelle på Dovrefjellet i forgårs og stokkand hunn i Skomakerdiket, Bergen}