… og førti netter, til han kom til Guds fjell, Horeb. Refleksjon over dagens lesning 1 Kong 19,4-8
I de dager gikk Elia en dagsreise ut i ødemarken. Der satte han seg under en gyvelbusk og ønsket at han måtte få dø. «Nå er det nok,» sa han, «ta mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn mine fedre.» Så la han seg til å sove under gyvelbusken.
Da rørte en engel ved ham og sa: «Stå opp og spis!» Og da han så seg om, fikk han øye på et lite nybakt brød og en krukke med vann like ved hodegjerdet sitt. Han spiste og drakk og la seg igjen.
Men Herrens engel kom en gang til, rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.» Da stod han opp og spiste og drakk. Og styrket av maten gikk han førti dager og førti netter, til han kom til Guds fjell, Horeb.
Søndagens første lesning fra 1. Kongebok handler om profeten Elia. Kanskje kjenner noen av dere det storslagne oratoriet av Felix Mendelssohn-Bartholdy som forteller med geniale musikalske midler Elias historie. Vi møter Elia i ødemarken, frustrert, fortvilet og dypt deprimert. Det som går forut dagens lesning er Elias ‘kamp’ med Baal-profetene på Karmel-fjellet (1 Kong 18,16-40) som ender med at firehundre prester som tilber Baal, blir drept. Elias iver for Herren kjenner ingen grenser, ikke en gang menneskeliv. Kan hende at Elias motiver ikke er så uselviske, det kan være en god porsjon forfengelighet og maktdemonstrasjon i dem. Myrderiet fører til at Elia selv blir forfulgt og truet på livet.
Den over-ivrige innsatsen for den éne Gud fører til fullstendig fortvilelse. Elia setter seg under en gyvelbusk i ødemarken og ønsker seg å dø. Men Gud har andre planer med am. Elia skal gå til fjellet Horeb og møte Gud der. Veien er lang, veldig lang, førti dager og netter. Førti er et symbolsk tall og minner om de 40 år som israelittene vandret gjennom ørkenen for å nå det lovede land som flyter med melk og honning.
Elia trenger styrke for å kunne begi seg på den lange vandringen. Hans styrke kommer fra Gud, fra himmelen, i form av mat og drikke. To ganger blir Elia forsynt, én gang er ikke nok for Elias befinnende. Men deretter har han vunnet nok kraft og energi for den lange veien som ligger foran ham.
I evangeliet i dag hører vi Jesus si: «Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen; og den som spiser av det, skal leve i all evighet. Det brød som jeg gir, er da mitt eget legeme, hengitt for verdens liv» (Joh 6,51) Også her kommer styrken fra himmelen, denne gang enda mer oppsiktsvekkende (og for mange frastøtende) i form av et levende menneske, Jesus Kristus, Guds enbårne sønn. Han er vår føde, styrke og energi for den lange veien gjennom våre liv. Med Kristus i oss, i vår kropp, i vårt hjerte, i vår sjel, kan vi vandre som Elia uten å bli trøtt, uten å miste mot og håp, uten å gå oss vill.
Hver gang vi mottar kommunion, fornyes dette løfte: «Den som spiser mitt legeme, skal leve i all evighet.» Og: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» La oss ikke glemme det!