Autor Arkiv: Helga

I fellesskap gjennom påsketiden – Hva er kjernen i min tro?

Helga 5. mai 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens lesning Apg 15,1-6

I de dager kom det noen ned fra Judea og begynte å lære brødrene at dersom de ikke fulgte de mosaiske skikkene og lot seg omskjære, kunne de ikke bli frelst. Det oppstod da et ganske kraftig røre, og Paulus og Barnabas kom i heftig diskusjon med dem. Til sist ble det bestemt at Paulus og Barnabas sammen med noen av de andre skulle dra opp til apostlene og presbyterne i Jerusalem for å få saken avgjort.
(Apg 15,1-2)

Lesningen fra Apostlenes gjerninger er spennende og beskriver hvordan en av de første ‘dogmatiske’ stridigheter i den unge kirken oppstår. Den store konflikten i urkirken gjelder spørsmålet: Skal de menneskene som er interessert i kristendommen, bli bedt om å holde den mosaiske loven, særlig omskjæringen? Paulus og Barnabas sier helt tydelig: «Nei! Troen på Jesus Kristus er det sentrale!» Andre jødisk-kristne misjonærer påstår at nettopp omskjæringen må til, ellers kan det ikke bli noe frelse. Etter en heftig debatt blir kontrahentene enige om å legge saken frem for apostlene og presbyterne.

Vi ser her en form for kirkens subsidaritetsprinsipp (nærhetsprinsipp): Stridigheter skal løses helst der de oppstår, på lavest mulige trinn. Hvis det ikke er mulig å oppnå enighet der, så går saken videre et trinn oppover. Den unge kirken hadde kun to trinn på denne tiden, i dag er det noen flere med paven på toppen. Men prinsippet står. Kirkens øverste komité denne gang bestod av apostlene og presbyterne. De skulle avgjøre hvordan troen bæres videre. Allikevel er det imponerende at partene kom fram til denne beslutningen – til tross for at deres tvist var ganske betent. Respekt og åpenhet er viktig for å finne veien – med hjelp av Den hellige ånd.

Hva er kjernen i min tro? Hva er sentralt, hva er en slags ‘pynt’? Hva trenger jeg for at min tro får nok næring og holdes levende? Har jeg i det siste året under lockdown kanskje oppdaget noe nytt som kan hjelpe meg på denne veien?

Til slutt et lite gullkorn av Søren Kirkegard:
Vi behøver ikke å skamme oss over at vi trenger Gud. For dette er fullkommenheten. Og det er det mest sørgelige at et menneske skulle gå gjennom livet uten å oppdage at det trenger Gud.

Gårsdagens messer på Nordby og Ski

Helga 3. mai 2021 Nyheter

I går dro p. Andreas ut til Follo-kommunene for å feire messe der, se bildene nedenfor

Øverst Nordby kirke, nederst Ski kirke, flere bilder finner dere her.

De som møtte opp var veldig takknemlige for å kunne feire messe igjen. Men det hadde vært plass til flere.

Ski gamle kirke var messested før i tiden. Noen foreslo at det kunne feires en messe hver måned der med påfølgende kirkekaffe i Frimurerlogens bygg på andre siden av gaten. Ja, kanskje det?

I fellesskap gjennom påsketiden – «La oss få se Faderen»

Helga 3. mai 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens evangelium Joh 14,6-14 – Festen for de hellige apostler Filip og Jakob

På den tid sier Jesus til Thomas: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg. Kjenner dere meg, skal dere også lære å kjenne min Far. Dere kjenner ham jo alt, og har sett ham.»
Filip sier: «Herre, la oss få se Faderen, så er det nok for oss!» Jesus svarer: «Så lenge har jeg vært hos dere, Filip, og enda kjenner du meg ikke? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du si: ‘La oss få se Faderen?’ Tror du da ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg?» (Joh 14,6-10a)

I dag feirer vi festen til to av apostlene, Filip og Jakob den Yngre. Siste er Alfeus’ sønn. Kallenavnet ‘den Yngre’ har han nok for å skjelne ham fra Jakob den Eldre, sønn av Sebedeus og bror til Johannes, tordensønnene. Jakob den Yngre blir kun nevnt i apostellistene, ellers vet vi lite om ham. Filip derimot opptrer oftere i Det nye testamentet. Vi hørte nylig om at han underviste og døpte den etiopiske skattmesteren (22. april). Også i dagens evangelium trer han frem. Han er født i Betsaida og er venn til Andreas. Han var en av Johannes Døperens disipler til å begynne med.

Evangeliet i dag er fortsettelsen av teksten vi hørte for tre dager siden (30. april). Det er nyttig å vite at i bibelsk sammenheng er ordet ‘kjenne, erkjenne’ ofte det samme som ‘elske’. Når Jesus sier «Kjenner dere meg, skal dere også lære å kjenne min Far. Dere kjenner Gud jo alt, og har sett ham.», så kan vi lese «Elsker dere meg, så skal dere også lære å elske min Far. Dere elsker ham jo alt, og har sett ham.» Når det gjelder Jesus, så er det sant at disiplene elsker ham. Men Filip har ennå ikke forstått at Jesus ikke kun er et menneske, men også Gud. Og det var og er han nok ikke alene om.

Den som følger etter Jesus, følger kjærlighetens vei. Og kjærligheten vil åpenbare etter hvert hvem Gud er. Denne veien er møysommelig. Det trengs tid og anstrengelse for å lære Gud å kjenne og å elske. For disiplene og alle andre venner av Jesus Kristus fantes øyeblikk der de ble konfrontert med sine svakheter og mangel på tro. Siden de ikke har gitt opp, men har vunnet over disse svake momentene, fikk de utholdenhet og styrke på veien mot Kristus, mot Gud. De ble på denne måten Kirkens fundament.

Vår oppgave er å bygge videre på det fundamentet. Med våre svakheter og styrker. Da kan vi selv erfare hva disse første vitnene har erfart. Da kan vi selv lære og gi videre det de har gitt videre: «Verden er så full av Gud. Gud berører oss kjærlig gjennom virkeligheten.» (Pierre Teilhard de Chardin SJ)

_{Bilde: Filip og Jakob den Yngre, kenteringen.nl}

I fellesskap gjennom påsketiden – Jeg er vintreet, dere er grenene

Helga 2. mai 2021 Nyheter

Refleksjon: p. Ragnars preken på femte søndag i påsketiden over Joh 15,1-8

På den tid sa Jesus til sine disipler:
«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vindyrkeren. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, skjærer han bort; men hver og en som bærer frukt, renser han, så den kan bære mer. Dere er allerede renset, ved det ord jeg har forkynt dere; bli i meg, som jeg i dere. Som vinranken ikke kan bære frukt av seg selv, men bare i forening med vinstokken, slik kan heller ikke dere bære frukt uten å bli i meg.
Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, som jeg i ham, han bærer frukt i mengde; men skilt fra meg kan dere ingenting gjøre. Den som ikke blir i meg, han kastes bort, som en vissen gren; og de visne grenene blir samlet i en haug og kastet på ilden, hvor de brenner. Dersom dere blir i meg, og mine ord i dere, da kan dere be om hva dere vil, og dere skal få det. Det blir min Far til ære, når dere bærer frukt i mengde, og da er dere mine disipler.» (Joh 15,1-8)

Kjære venner,
’Jeg er vintreet og dere er grenene’ – et bilde vi alle kjenner godt – og selv om vi i første omgang tenker på dette bildet som noe kristent, så er det faktisk et bilde som har sitt utgangspunkt i Det Gamle Testamente. Vintreet og grenene hadde lenge vært en beskrivelse på forholdet mellom Gud og Hans Folk. I templet i Jerusalem kunne man se forseggjorte utskjæringer av vintreet og grenene som symboliserte dette. Så det er ikke et hvilket som helst bilde Johannes bruker. I dag er det ikke slik at vi umiddelbart tenker på Israel som et av verdens store vinområder, men vinranker har man hatt her siden tidenes morgen. Det var et bilde som folk umiddelbart forstod.

Les videre her

I fellesskap gjennom påsketiden – Den hellige Josef håndverkeren

Helga 1. mai 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens lesning Kol 3,14–15.17.23–24 – Legg hele deres sjel i deres oppgave siden det gjelder Herren

Høyt elskede, over alt annet, ha kjærlighet, den som binder alt sammen til en fullkommen helhet! Og la så Kristi fred herske i deres hjerter – for det er meningen med det kall som har forenet dere i ett og samme legeme. Og vær takknemlige!
Og alt hva dere sier, alt hva dere gjør, la det skje i vår Herre Jesu navn, så takken går gjennom ham til Gud vår Far.
Hva dere enn har for oppgave, så legg hele deres sjel i den, siden det er Herren og ikke mennesker det gjelder, – i vissheten om at dere som lønn får del i arven fra Herren. Så la da Kristus være deres Herre!

For en flott lesning! Her er mange av de elementene samlet som hjelper oss til å leve våre liv på en god måte: Fellesskap («fullkommen helhet»), fred og tilfredshet («Kristi fred i våre hjerter») og takknemlighet («Vær takknemlige!»). Takknemlighet for alt vi utreder her på jorden. Det er ikke opplagt. Gjerne tar vi selv æren for det vi får til. Men nei, vi bør takke Gud for det, og vi skal legge hele vår sjel i det vi gjør siden det gjelder Gud! Til Guds større ære – som den hellige Ignatius sier – ad maiorem dei gloriam.

Det gjelder også våre dagligdagse gjøremål. Hvis vi kan vie dem til Gud, da jobber vi for Guds større ære – det gjelder også de mest vanlige oppgaver som matlaging, handleturer, rengjøring av våre boliger, m.m. Når kjærlighet til Gud er vår drivkraft og motivasjon for å gjøre ting, da kan vi finne en dypere mening i alle våre gjerninger, uansett om vi gjør dem for oss selv eller for andre, uansett om vi får en lønn eller jobber frivillig. Den hellige Teresa av Avila formulerte det slik: «Gud, gjør meg til en helgen ved at jeg tilbereder måltider og vasker opp.»

Den hellige Josef har levd sitt liv på denne måten. Villig til å lytte til hva Gud ønsket av ham, villig til å tjene – gjerne og uten vederlag.

Siden 1880-tallet feirer den internasjonale arbeiderbevegelsen den 1. mai som Arbeidernes internasjonale kampdag. I 1955 sørget pave Pius XII for det «kristne plusset» ved å vie denne dagen ‘Josef håndverkeren’ for å understreke arbeidernes verdighet. På denne dagen skal vi tenke på hva som ennå mangler for å oppnå sosial fred og hvordan vi kan bidra til at situasjonen blir bedre, at forholdene rundt meg og dermed på vår klode blir mer rettferdige. Til Guds større ære!