Refleksjon om Treenigheten – … og døp dem i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn
På den tid drog de elleve disiplene til det fjellet i Galilea hvor Jesus hadde satt dem stevne. Og idet de fikk øye på ham der, falt de ned for ham og hyllet ham. Noen var det allikevel som tvilte.
Da gikk Jesus hen til dem og talte slik til dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, ved å døpe dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og ved å lære dem å overholde alt det jeg har befalt dere.
Og selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende.»
På siste søndag leste vi fra Matteusevangeliet, de siste versene (Matt 28,16-20). Her er de tre guddommelige personene særskilt nevnt: “Døp i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.” Så vidt meg bekjent er dette den eneste gangen at de tre guddommelige personene (vi sier Treenigheten eller Trefoldigheten) nevnes sammen i evangeliene.
Treenigheten er ikke lett å forstå eller å forklare, jfr. p. Ragnars preken på søndag. Det ble brukt ulike bilder som f. eks. av en trekløver, men dette er kun til liten hjelp. Kanskje hjelper det når vi ser Treenigheten fra kjærlighetens side: For å leve den perfekte kjærligheten trengs det tre personer. To av dem ser sammen med felles kjærlighet på den tredje.
To personer, et par, kan være seg nok. Når de har hverandre, så trenger de ingen annen. Men så snart det blir tre i én relasjon, og to av dem ser med felles kjærlighet på en tredje, så er situasjonen helt forandret. Et eksempel fra menneskelig sammenheng kan være et par som har fått et barn. Plutselig åpnes den eksklusive par-kjærligheten og en eller flere andre får plass i gruppen. Denne formen for kjærlighet er ‘mer fullkommen’ enn par-kjærligheten. Den ekskluderer ikke, tvert om: den er åpen, inkluderende, omfattende.
Vi kommer aldri helt til å forstå Treenigheten. Vi kan ikke forstå Gud. Derfor søker vi ord og bilder som kan forklare oss noe av Guds mange trekk. Derfor sier vi at Gud er treenig og at Gud er kjærlighet. Vi sier: Guds kjærlighet er fullkommen. Paulus prøver å fatte den idéen i ord, flotte ord som det alltid er givende å reflektere over (1 Kor 13,4-8):
Kjærligheten er tålmodig,
kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke,
skryter ikke,
er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke,
søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende
og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt,
håper alt, tåler alt.
Kjærligheten tar aldri slutt.
Bilde: Nidarosdomen, blikk nedenfra og opp mot midttårnet, HHM