Gud og mennesket virker sammen. Tanker fra søndagens tekster
«Ve de hyrder som ødelegger og sprer den hjord jeg har på beite,» lyder ordet fra Herren. Dette er den skremmende begynnelsen på søndagens første lesning (1).
Teksten er 2600 år gammel, men passer også inn i vår tid. De siste årenes oppdagelser av seksuell misbruk i Kirken taler for seg.
Teksten fortsetter: “Nå skal jeg ta meg av dere…” lyder ordet fra Herren. Det sentrale budskapet her er at Gud ser hva som trengs og Gud bryr seg. Vi har en Gud som vi kan stole på fordi Gud bryr seg. Utallige mennesker har erfart nettopp det.
Men det er bare den ene siden av medaljen. Utallige mennesker har erfart at de ikke fikk den hjelpen de håpet på. Har Gud ikke sett deres nød? Har de ikke bedt nok? Har de ikke gjort seg fortjent Guds hjelp? Eller var det simpelthen slik at Gud visste bedre hva som var godt for dem? Vi stiller oss slike spørsmål når vi er berørt av ulykke og nød.
Det finnes ikke noe fullgodt svar på disse spørsmål. Det hjelper heller ikke å henvise til at Guds veier er uransakelige (2). Vil vi omgås disse spørsmålene på en god måte, må vi se på vårt eget Gudsbilde og forventningene som er forbundet med dette bildet.
For eksempel: Vi sier at Gud er den Allmektige. Når vi bruker dette bilde, kan det godt hende at det ligger projeksjoner og ønsketenkning i det. Er Gud i denne forstand allmektig, så kan han styre alt og alle. Men åpenbart gjør ikke Gud det. Hvordan er Gud? Hvor finner vi et ekte, et autentisk bilde av Gud?
I slutten av vår lesning står det: «Se, dager skal komme,» lyder ordet fra Herren, «da jeg lar en rettferdig spire vokse frem i Davids ætt. Han skal være konge og råde med visdom og gjøre rett og rettferd i landet.»
For oss kristne er dette utsagn relatert til Jesus av Nasaret. Og da kan vi se på dagens evangelium (3): “Jesus ble grepet av en hjertens medynk med dem, for de var som en fåreflokk uten hyrde. Og han gav seg til å undervise dem om mangt og meget.”
Jesus ser nøden rundt seg og han tar seg av menneskene. Her underviser han. Hos evangelistene Matteus og Lukas tilføyer disse Jesu ord: “Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.”
Å bry seg betyr altså ikke å gjøre alt selv. Det er umulig for mennesker. Men vi er kalt til å gjøre det vi kan. Små ting, daglig. Gud vil bruke oss i sin tjeneste. Og vi er ikke alene. Gud virker gjennom oss og sammen med oss. Guds tilstedeværelse og kjærlighet blir åpenbart i vår menneskelige svakhet. Dette vet Paulus mye om: “Kraften blir fullendt i svakhet.” (4)
En merkelig spenning! Ja, Gud bryr seg. Men ikke ‘ovenfra og ned’, ikke gjennom underfulle inngrep utenfra. Vi mennesker er Guds føtter, hender og lepper.
Ikke Gud alene, heller ikke mennesket alene. Men Gud og mennesket sammen.
Tankene er inspirert av p. Walter Mückstein, Bingen, Tyskland. Bilde: freepik.com. Bibeltekster: Jer 23,1-6 (1); Rom 11,33 (2); Mark 6,30-34 (3); 2 Kor 12,9-10 (4)