av Elin Anker
I disse dager kjenner vi det tydeligere enn ellers i året: Oppstandelsens påskeglede. Vi feirer og vi bærer den med oss dypt i våre hjerter. Og er det ikke som om det gjør skrittene våre lettere?
En tekst som klinger av den samme store gleden er det lille kapittelet i Laudato Si’ som pave Frans har kalt “Jesu blikk”. Ikke minst er de avsluttende linjene som nettopp handler om oppstandelsen, verd å grunne på – igjen og igjen (Kap.2.100):
“Det nye testamente forteller oss ikke bare om den jordiske Jesus og hans konkrete og kjærlige forhold til verden. Det viser ham også som den Oppstandne og herliggjorte, nærværende i hele skaperverket gjennom sitt universelle herredømme: “For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset” (Kol. 1,19-20). Dette hensetter oss til tidens ende, når Sønnen vil overgi alt til Faderen slik at “Gud skal være alt i alle” (1 Kor 15,28). På denne måten fremstår denne verdens skapninger ikke lenger som ren natur, for den Oppstandne omgir dem på mysteriøst vis og fører dem mot deres endelige fullbyrdelse. De samme markblomstene og fuglene som han beundret med sine menneskelige øyne, er nå fylt av hans strålende nærvær.”
Fra pave Frans’ encyklika Laudato Si, kap 2.100